fredag 21. november 2014

Valget i Brasil – 26 dager etter

Så ble det altså en knapp seier til Dilma Rouseff over Aécio Neves. Knapp seier betyr at nesten halvparten av Brasils velgere stemte mot Rouseff. Aldri har det demokratiske Brasil hatt et jevnere valg.

Det blir en utfordring for de fire kommende årene at presidenten har så liten støtte i befolkningen, og den harde valgkampen som nettopp er ferdig gjør neppe denne utfordringen mindre. I sin seierstale fokuserte også Rouseff på betydningen av dialog i årene som kommer, der hun oppfordret alle brasilianere til å jobbe for et samhold. Splitten mellom de to presidentkandidatene representerer også splitten mellom fattig og rik, og regionale forskjeller der det nordlige Brasil er langt fattigere enn det sørlige Brasil.  Hvorvidt valgkampen har gjort disse skillene større, er derimot omstridt. Torkjell Leira mener Brasil er mer forent enn det har vært på lange tider, fordi blant annet skolereformer minsker forskjellen mellom fattig og rik. Det går sakte, men det går i riktig retning. Han sier også at de faktorene som lager en splitt i Brasil har vært der i lang tid, og at valget ikke har hatt noen påvirkning på det. Snarere tvert imot: utviklingen har rett kurs.

Det kan kanskje skyldes at Rouseff anses som de fattiges president. Majoriteten av de som stemte henne frem er blant den fattige andelen brasilianere, som kjenner betydningen av hennes og hennes forgjengers (Lula da Silva) reformer for å få folk ut av fattigdom. Fortsetter det vil Brasil øke sin betydning i det internasjonale bildet, med en stadig mer kjøpekraftig befolkning og en statsøkonomi i vekst.

En av de første virkningene av valgresultatet var på børsen. NTB meldte allerede det første døgnet etter at valgresultatet ble kjent at børsen i São Paulo falt med 6%, og at den brasilianske valutaen var svekket med 4% mot amerikanske dollar. Øvrige virkninger og konsekvenser av dette valget vil ta lenger tid å se, men spådommene står i kø.

Lars Løvold i Regnskogsfondet er en av dem som spår rundt virkningen av dette valget. Han sier at Rouseff har nedprioritert miljø og urfolk sammenliknet med sine forgjengere. Hun er den presidenten som har opprettet færrest nasjonalparker og verneområder siden militærdiktaturet og Løvold konkluderer med at hennes valgseier neppe er gode nyheter for urfolk og miljø i Brasil. Samtidig anerkjenner han Rouseff’s egne løfter om å redusere avskogingen i Amazonas med 80% innen 2020, med å bekjempe korrupsjon, være mer inkluderende og lytte mer. Det kan bety at også indianerterritorier og naturvernområder får plass i politikken til Rouseff de fire neste årene.

-Cecilie



Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider


torsdag 13. november 2014

Thatcher: Conservative Revolutionary?

Just finished the first volume of Charles Moore´s splendid new biography of Margaret Thatcher. This volume covers her early years, including her formative years as a young parliamentarian through to her becoming the first female leader of the Conservative party, then the country (she was Prime Minister from 1979-1992). The book finishes with a riveting account of the Falklands war in 1982.

Those – and there are many – who viscerally dislike her, would do well to remember the situation she inherited when coming to power. By the 1970s Britain really was the ´sick man of Europe´. Militancy was rife - strikes regularly crippled the economy - manufacturing appeared to be in terminal decline, inflation was endemic and economic growth stagnant. The country needed to go cap-in–hand to the IMF for loans to keep it afloat. As with the country, Keynesian ideas appeared bankrupt. The backdrop then, was a sense of crisis and Thatcher, along with a small group of like-minded supporters and intellectuals thought they had a solution – in a sense they were revolutionaries. But can you be a conservative revolutionary?

I think you can. Perhaps. Edmund Burke pointed out that in order to conserve a way of life a country sometimes needs to change. In the case of Thatcher the things worth conserving – things she thought were being undermined - included the importance of the rule of law, of the responsible but free individual, of paying your own way in the world, hard work and rewarding hard work and an almost jingoistic belief in Britain´s greatness. Much of what she believed derived from the values she imbibed from her religious father, but they remained core beliefs she connected to the conservative tradition and somehow connected to market-based solutions to problems.

Her solutions were at the time, novel, radical, and by no means accepted, not even by her party (most of whom were – at the higher echelons – men). In delivering them she faced an uphill struggle, and she knew that the sort of medicine she advocated would be difficult to swallow. Unlike many of today´s politicians, she was determined to win the battle of ideas; she was not about asking the electorate what they wanted! She was in the business of telling them what they needed. In her words, ´you don´t exist as a party unless you have a clear philosophy and a clear message´. It is hard not to admire this determination.

There aren´t many politicians that have an economic theory named after them. She did. Thatcherism favored a minimal role for the state. Her view was that taxes had to be sharply reduced, and inflation controlled, even if it led to a higher (some would say intolerably high) unemployment rate. Entrepreneurial flair – seen as the ultimate source of economic growth – was crucial. She thought trade unions were too strong and too militant and undermined the rule of law and the democratic process; they had to be broken. Inefficient nationalized industries had to be privatized. Fundamentally, Thatcher believed that the country had to stop ´living beyond its means´. Through the 1980s, this medicine was administered with determination and against great resistance. The changes she pushed through, and the pain they caused many in the form of unemployment and broken communities, remains a bitter topic in the country – dividing the left and right to this day.

This volume ends in 1982 with a brilliant account of how the country manages, against all odds, to take back the Falkland Islands following the Argentinian invasion. Victory in the Falklands did much to implant the idea of Thatcher as the Iron Lady. It cemented her appearance in the public imagination as the right person able to return a certain  ´greatness´ to the country. It was a close thing – a gamble - that had it not been for (tacit) American support might of ended badly. It also ends the book on a bit of a high. The difficult battles – particularly those she still faced with the unions – are still ahead.

A close friend, Enoch Powell, once remarked that all successful political careers end in tragedy. It will be hard not to read the next volume with a sense of foreboding, in the full knowledge that things will end badly. By the time she is ousted, her party has turned against her, as had the country: the pendulum had in effect swung too far in the free market direction. Many of the solutions to the problems of the 1970s were creating new challenges she simply failed to recognize, problems that haunt us to this day. The changes were just a little too revolutionary, and no longer consistent with basic conservative sensibilities.

But that is to come. This volume is highly recommended – as good as it gets when it comes to political biography. If nothing else it reiterates the idea that great men (and women) still matter in the historical process. They say to condemn much is to understand little. Those on the left – I include myself – would do well to read this book. It is hard not to be left with a sense of admiration for the women who, more than any other, left a legacy that we have still not yet moved beyond.

-Chris


Charles Moore, Margaret Thatcher: The Authorized Biography, Volume One: Not for Turning, Penguin Books, 2013.



Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider

onsdag 5. november 2014

Hilde om mellomvalget

Så var dagen kommet, og amerikanerne fikk klødd "the six-year itch". Årets kløe har dog noe ubestemmelig over seg. Republikanerne har unektelig gjort et meget godt valg. Men samtidig burde Republikanerne gjøre et godt valg, da de i år hadde et par store strukturelle fordeler.

Jeg sa i går på Dagsrevyen at selv om det så ut til å bli et bra valg for Republikanerne, trodde jeg ikke det kom til å bli en brakseier (eller et "wave election" som de gjerne sier i USA). Her kan dere lese hvorfor Washingotn Posts "The Fix" er uenig med meg.

Det var forventet at Republikanerne ville gjøre det bra på grunn av den politiske atmosfæren som nå er helt klart anti-Obama (Obamas oppslutning i meningsmålingene ligger på rett over 40 %, som kun er bedre enn George W. Bush i sitt 6. år (38 %) og Harry Truman i sitt 6. år (39 %). Eisenhower, Reagan og Clintons var bedre enn Obamas nåværende tall).

Men det er også en rekke strukturelle faktorer som gjør at Republikanerne BURDE ha gjort et meget godt valg, som for eksempel at Senatsvalgene gjerne var i konservative delstater, samt at hele fire Demokratiske senatorer pensjonerte seg i år (og det er som kjent veldig mye lettere å vinne GJENvalg til Kongressen - det skjer hele 90 % av tiden - enn det er å vinne valg til Kongressen).

Statistisk sett vinner opposisjonen gjennomsnittlig 4 seter i Senatet i et mellomvalgsår. Republikanerne har så langt 7, og det blir kanskje 9. Da er det helt klart et veldig bra valg for Republikanerne. I tillegg kan man peke på såkalte Purple states som Virginia, der Demokratisk Senator Mark Warner lett burde ha vunnet gjenvalg, er i et kjempejevnt løp mot Ed Gillespie. Men så skal man huske på at mellomvalgsvelgerne (for eksempel i Virginia) ikke er presidentvelgerne. Disse eldre, hvitere og mer konservative velgerne (enn velgermassen i presidentvalgår) vil selvsagt lene seg mot Det republikanske partiet.

Her kan man for øvrig lese om GOPs valgstrategi og om sladderen som nå går mellom Demokratene i Senatet og Det hvite hus ("hvem har skylda?!").

Så ja, dette var et meget godt valg for Republikanerne. Men det burde det da også ha vært.
For øvrig anbefaler jeg alltid å ta en titt på University of Virginia professor Larry Sabato's Crystal Ball. Han var jeg vitenskapelig assistent for da jeg tok mastergraden min ved UVa, og det var en morsom opplevelse. Sabato er kjent som politisk kommentator på FOX News og er en skikkelig politisk nerd. Men det vi var mest opptatt av, var om han hadde parykk eller ikke. Mistanken om parykk er sterk og står ved lag.

-Hilde
http://www.hilderestad.com/



Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider

onsdag 22. oktober 2014

Står Den sentralafrikanske republikk på randen av folkemord?


Det er bred internasjonal enighet om at situasjonen i Den sentralafrikanske republikk er alvorlig og får for lite oppmerksomhet. Særlig ytres det bekymring for at den sekteriske volden i landet skal utvikle seg til folkemord. I en analyse jeg skrev for Den norske atlanterhavskomité stilte jeg meg kritisk til påstanden som ligger til grunn for Frankrikes militære intervensjon i Den sentralafrikanske republikk; at konflikten i landet er i ferd med å degenerere til et folkemord. Jeg anbefaler i den forbindelse en kronikk av Louisa Lombard, der det argumenteres for at en grundigere analyse av situasjonen i Den sentralafrikanske republikk er nødvendig for å lykkes i å skape fred i landet.

Mangelen på oppmerksomhet har vært et grønt lys for grove overgrep i Den sentralafrikanske republikk (CAR), mener lederen i International Rescue Committee, David Miliband. Dette endret seg da Frankrike nylig ytret bekymring for at landet står på randen av et folkemord. Bruken av F-ordet; folkemord, har gitt spalteplass i internasjonale medier og la grunnlaget for sist ukes sikkerhetsrådsresolusjon, som autoriserer fransk intervensjon i CAR.

En skulle tro at oppmerksomhet rundt det Leger uten grenser lenge har betegnet som en av verdens glemte kriser var et udelt gode. Men kunnskap er ikke bare viktig, den bør helst også være riktig. Det er vanskelig å finne botemidler når diagnosen er unøyaktig. De pågående kampene i CAR preges av massakrer og andre grove folkerettsbrudd, men er ikke organiserte og systematiske forsøk på å utrydde en bestemt gruppe.

I en kronikk for Africa is a Country skriver Lousia Lombard, godt om hvorvidt krigen i CAR er i ferd med å bli et folkemord og om mulige årsaker til at en har valgt akkurat folkemord som en analytisk ramme for konflikten. Sammen med artikler fra blant annet Roland Marchal og rapporter fra International Crisis Group er Lombards innspill viktige bidrag i en ellers noe sensasjonspreget og analytisk svak dekning av krisen i CAR.

Tomas Alfred Røen



Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider


onsdag 15. oktober 2014

Valgkamp i Brasil



En av verdens raskest voksende økonomier, Sør-Amerikas største land, har presidentvalgkamp i disse dager. Første runde av valget i Brasil har allerede vært, og det er spådd to svært spennende uker frem til andre valgrunde går av stabelen 26.oktober. Da kommer vi med en ordentlig kommentar. For nå, les denne og gjerne flere artikler for en oppdatering på hva som skjer på andre siden av "dammen":

http://brasileira.no/2014/sju-oppdaterte-punkter-om-presidentvalget-i-brasil/

Dilma Rouseff og Aécio Neves

-Cecilie



Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider

tirsdag 7. oktober 2014

Fredspris!

Nå på fredag skal Thorbjørn Jagland igjen fryde oss med sin engelske aksent og presentere vinneren av årets Nobels fredspris. Studentene på Bjørknes Høyskole skal samles foran TV’en og det blir veddemål på forhånd samt diskusjon i etterkant.

Dersom dere lurer på hvem som egentlig kan nominere kandidater til denne fredsprisen, så er det bare å lese om dette hos Den norske nobelkomiteen. Som de skriver så kommer det inn mellom 150 og 200 ulike forslag på kandidater til Nobels Fredspris hvert år. De skriver: «Nobelkomiteen gjør sitt valg på bakgrunn av de nominasjonsforslag som er mottatt eller poststemplet før 1. februar det gjeldende år. Forslag som ikke overholder tidsfristen blir normalt tatt med ved neste års bedømmelse.»
Det som er interessant, og litt rart, er at komiteen ikke offentliggjør navnene på de nominerte. Først etter femti år blir dette gjort offentlig tilgjengelig. Så da blir følgende liste fra PRIO spekulasjon/detektivarbeid (som de også selv påpeker):
·       Edward Snowden, US surveillance whistleblower. Nominated by Norwegian MPs from Socialist Left, Snorre Valen and Bård Vegar Solhjell
·       Denis Mukwege, Congolese gynaecologist and advocate against sexual violence. Confirmed nomination by Norwegian MPs from Socialist Left, Karin Andersen and Audun Lysbakken.
·       Igor Kochetkov (Russia), Frank Mugisha (Uganda), Sunil Babu Pant (Nepal) and ILGA, The International Lesbian, Gay, Bisexual, Trans and Intersex Association; for their fights for LGBT rights. Nominated by Norwegian MPs from Labour, Anette Trettebergstuen and Håkon Haugli.
·       Catherine Ashton, EU High Representative for Foreign Affairs and Security policy, along with Prime Ministers of Serbia and Kosovo, Ivaca Dačić and Hashim Thaçi. Nominated by European Parliament member Johannes Swoboda (Austria), President of the Group of the Progressive Alliance of Socialist & Democrats in the European Parliament, for the three's conciliatory efforts in Balkan.
·       National Priorities Project, a US research organization nominated by the International Peace Bureau for its "clear and steadfast commitment to re-allocating the enormous sums devoted to the military".
·       Ales Bialitski, Belarusian human rights activist. Nominated by Polish MPs.
·       Yuan Longping, the Chinese 'father of hybrid rice', along with Indian geneticist Mankombu Sambasivan Swaminathan. Nominated by Norwegian MP from Centre Party, Trygve Slagsvold Vedum, for their contributions to food security and provision.
·       Vladimir Putin, President of Russia. Reportedly nominated by the International Academy of Spiritual Unity and Cooperation Among the Nations of the World and backed by Russian MP Iosif Kobzon, for his averting of an air strike on Syria after the chemical gas attacks in August 2013.
·       Mother Agnes Mariam of the Cross (Fadia Laham) and the Mussalaha (Reconciliation) Initiative in Syria. Nominated by Peace Prize laureate Mairead Maguire.
·       Malala Yousafzai. Nominated by Norwegian MPs from Labour, Magne Rommetveit and Freddy de Ruiter.
·       The Giulio Andreotti Institute and Secret Archives and its Director, Patricia Chilelli. Confirmed by US nominator
·       Chelsea Manning, US whistleblower. Nominated (jointly with Manning) by Icelandic MP from the Pirate Party, Birgitta Jónsdóttir.
·       José Mujica, President of Uruguay. Nominated by the Drugs Peace Institute, for his legalizing of marijuana.
·       James Anaya, UN Special Rapporteur on the Rights of Indigenous Peoples. Nominated by Norwegian MP from Socialist Left, Torgeir Knag Fylkesnes.
·       The "people of Lampedusa, represented by the highest authority of the island". Nominated by Norwegian Professor Elisabeth Eide, in the context of their receiving of and co-existence with boat refugees coming to the island.
·       The International Space Station (ISS) is nominated, according to Space Safety Magazine.
·       Jockin Arputham and Shack/Slum Dwellers International. Nominated by Swedish Minister for Public Administration and Housing, Stefan Attefall, for their decades of struggle for the poor, against urban inequality and social strife.
·       Gene Sharp, nonviolence advocate and peace researcher. Nominated by the American Friends Service Committee.
·       The Nansen Dialogue Network. Nominated by Bosnia and Herzegovina Minister of Education and Science, Damir Mašić, for the organization's work to rebuild trust and confidence in the Balkans.
·       Military Religious Freedom Foundation provides a nomination text on their website (nominator's name omitted). 
·       Article Nine of the Japanese Constitution has apparently been nominated by a group of university professors (though it is somewhat unclear which legal entity is nominated). Article Nine came into effect in 1947 and renounces Japan's right to engage in war or to maintain military forces.
·       Abdullah Öcalan, founder of the militant organization Kurdistan Workers Party (PKK) was nominated by Iraqi MP Heval Kostani, but presumably too late for the 2014 prize.
·       Tunisia's labour union UGTT nominated for its role in the mediation and compromise between the secular and religious political sides in Tunisia, following the uprisings in 2011 and the ensuing end of the Ben Ali dictatorship.
·       Dr Catherine Hamlin, nominated by Ethiopian Minister for Foreign Affairs Dr. Tedros Edhanom, for her work on the treatment and prevention of obstetric fistula in Ethiopia.
·       Benny Wenda, founder of the Free West Papua Campaign, reports to have been nominated by a group of politicians as well as a British reverend.
·       Bridges Academy, an Afghan education initiative taking place amongst other places in camps for internally displaced refugees. Nominated by James C. Toole from University of Minnesota. Read more about BA here.
·       There is also debate over a nomination and potential prize to Canadian PM Stephen Harper. B’nai Brith of Canada announced this autumn that they would nominate Harper. This would in effect mean a nomination for the 2015 prize, however, given the late submission. Moreover, as noted above, there are limitations to who has the right to nominate.

Når vi får vite hvem som er vinneren, vil vi her på Freds- og konfliktstudier jobbe mot et offentlig seminar (forhåpentligvis avholdt på Litteraturhuset) i desember som skal debattere vinneren/vinnersaken. Følg med!
- Hilde



Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider

lørdag 27. september 2014

The Humanitarian Triad

By Raymond Apthorpe


As humanitarian studies gather pace and volume, perhaps to begin with as a distinct sub-area within international affairs, international relations, and development studies, some distinctive concepts and methods of analysis will be required, not least to determine the morality – and immorality – of material and immaterial action proposed or actually taken across borders in the name of humanity, brought up now for evaluation.  First, obviously, a conceptual elaboration is needed of what we might call ‘morality-in-practice’.  Second, a dimensioning of humanitarian praxis which among other things can facilitate a consequentialist approach to be taken towards judging the morality-in-practice of an intervention with attention paid to its outcomes as well as its aims and methods.

What humanitarian is, may not be completely reducible to what humanitarian does, but for humanitarian praxis concerns that surely is a core mantra regarding for example the delivery and distribution of emergency goods and services to an afflicted population, particularly as these are experienced by the intended receivers and those equally in need but not served.  Absolutely, what humanitarian does is what overwhelmingly matters when it comes to inquiring as to what difference such assistance makes, or fails to make, with negatives as well as positives to appraise.  What in other regards it might ‘mean’, say normatively, is another thing altogether in abstract theory unrelated to praxis. 

In four lectures given during my visit to Bjørknes University College, and particularly the lecture that was hosted at PRIO (jointly also with Bjørknes University College and the Norwegian Centre for Humanitarian Studies), what (perhaps provisionally) I term ‘The humanitarian triad’ was pleased to make its first public appearance. I conceive of that as a step on the way towards, so to say, getting a handle on the morality-in-practice of humanitarian intervention.  What is it? In short, a tripartite proposition, expressed in Just War language, that humanitarian intervention can possibly be moral-in-practice only if what is involved is three fold: a just cause, addressed by a just method, ending in a just outcome.

Fail any one of these tests, but arguably (in consequentialist terms) the third above all, and there could even be a case for the interveners to have a criminal charge to face in the Hague, as well as a burden of immorality to bear. It is not enough simply to have a just cause to take up, perhaps even by force of arms and despite all the head- and heart-searching that always goes along with decisions to be made about the risks and use of lethal weapons. It is no validation of civil action simply to eschew – when it does - armed intervention. If you can’t with reasonable confidence forecast the consequences of an intervention where is the morality-in-practice, but instead just go on (however wittily) about ‘stuff happens’ especially when evidently things are not turning out to your liking, where is the  morality-in-practice of going to war, or going to aid, in the first place? ‘Nowhere’ says the humanitarian triad, ‘nowhere at all’.

In these four lectures the focus is particularly on what I term ‘civil humanitarian intervention’ – such as an emergency relief aid programme across borders, invited normally though such is after a negotiation process in which conditions are imposed and other special provision made, to be delivered by an INGO primarily on behalf of itself and its donors. Normally the ‘humanitarian intervention’ expression tout court connotes not an INGO doing or attempting doing something, but a military body acting forcibly as directed by a government (and normally without an invitation so to say to trespass). So here already comes one problem for humanitarian studies. Compared with what is known about just causes across borders and the governments that take them up or not, other than in a few cases practically nothing is known, publicly that is, about INGOs and which just causes they take up or not, when and why, and so forth.

Clearly the sooner that is researched the better. Why not check that out with any friendly INGO near you and report back.

Another conundrum (to be researched) is that while as a rule (but definitely not always) INGOs abhor having any relationship with a military, the means to intervene which INGO’s consider to be just are seldom spelled out. Usually in this respect there will be very little for humanitarian studies to go by other than claims that today’s absolutely urgent humanitarian emergency is even worse than yesterday’s, that the principal thing is simply ‘to help’ where possible with the resources available, and to get on with that job without further delay. Admittedly along with such ‘helping’ as is well known goes ‘triage’ and ‘targeting’, and affirmations about the codes of ethics required for impartial and neutral  practice and the importance of the ‘partnership’ to which they have signed up. But little else. And unless I am mistaken (check  that out) not even either of those two features has been seriously researched other than in a case or two whether cross-culturally or otherwise as to their morality-in-practice.

Here then come two further areas for urgent research: one, to determine just exactly what is such ‘helping’, as it is actually approached and undertaken what it can achieve as an intervention; two, to establish to what extent the codes of practice to which INGOs have signed up are necessary and sufficient to be effective ‘on the ground’ either for emergency relief assistance that is meant to succour, or for human rights protection meant to show solidarity, or both, or neither.   

Of our triad of graces for humanitarian studies it is, however, just outcome that currently is the most difficult even to talk about with any authority, not outcomes during or after an intervention, but what in advance can be reasoned to be its most likely outcomes and impacts. For carrying out ex post factum evaluation, guidance abounds, for ex ante there is practically none. Until this lacuna is remedied ‘stuff happens’ escapology will only continue to be able to rule unopposed. Stop that! 
    
Finally, about the justice of international justice at large and what can be learned from the workings of the ICJ and its outcomes, arguably there are morality-in-practice questions to ask of those too given as has been reported what it has to work as it goes its business is not an unproblematic integration of ‘anglo-saxon’ common law with ‘roman law’ ideas and procedures, but something closer in some regards to an unstable, and unreliable, fractured conjuncture.  

In short, friends, a sea of humanitarian studies dissertation topics awaits you, all of which you will find to be remarkably doable provided only that first you define them down to one or two essentials, then rise confidently to their challenges! Best wishes and good luck.  





About Raymond Apthorpe
Dr. Apthorpe is Vice President of Council at the Royal Anthropological Institute, London; Honorary Professorial Research Associate at SOAS, University of London;  Advisory Associate at the Institute of Social Studies at the Hague Erasmus University, and is taking up a visiting professorship at the London School of Economics next month. In his former capacity at the Australian National University (ANU) where he held classes on international humanitarian assistance in an ANU – Bjørknes – PRIO graduate programme in international affairs. Raymond has long been one of the leading scholars examining the policies and practices of humanitarian and development assistance, including extensive involvement with evaluations of a large humanitarian programmes. Previous affiliations with different UN agencies in Geneva, Taiwan and the Philippines, and extensive fieldwork in East and West Africa (11 years) doing research and university teaching.




Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider

onsdag 10. september 2014

Colombias internt fordrevne

Hvert år presenterer Flyktninghjelpen et flyktningregnskap. I år viser flyktningregnskapet dystrere tall enn noen gang. Med ‘noen gang’ menes tiden fra Flyktninghjelpen begynte arbeidet med å registrere antall flyktninger globalt – etter andre verdenskrig.

Et av landene med høyest antall registrerte mennesker på flukt er Colombia. Det er registrert minst 6 100 000 mennesker som er enten internt fordrevne eller flyktninger i Colombia. Bare Syria har et høyere tall. At Syria er øverst på listen vil ikke overraske mange, vi hører daglig om det som skjer i det borgerkrigsherjede landet. Colombia, derimot, kjenner vi lite til
.
Regionalt er Colombia øverst på flere lister. Det er det landet i Amerika som flest har flyktet fra, med sine 413 369 personer. Det er også det landet med flest internt fordrevne i regionen – 5 700 000 har forlatt sine hjem i Colombia. Totalt gikk både tallet på flyktninger og antall internt fordrevne opp i 2014 sammenliknet med tidligere år. Regional oppsummering fra Flyktninghjelpen slår fast at «konflikten i Colombia, narkovold og klimaendringer er de viktigste årsakene til at folk drives på flukt i Latin-Amerika. Et lyspunkt det siste året er at fredsforhandlingene mellom FARC-geriljaen og den colombianske regjeringen fortsetter på Cuba» (Flyktninghjelpen 2014:74).

Colombia har det siste året vært preget av en relativ optimisme til at den 50 år lange konflikten kan finne en løsning ved forhandlingsbordet. Samtidig så har det ikke vært noen våpenhvile under forhandlingsprosessen, og folk på landsbygda i Colombia fortsetter å bli fordrevet. «Kamphandlinger mellom væpnede grupper, trusler, overgrep som tvangsrekruttering av barn og seksuell vold, miner, utpressing og målrettede angrep på menneskerettighetsaktivister og lokale ledere er hovedårsakene til fordrivelsen» (Flyktninghjelpen 2014:77). Minoritetene rammes hardest; urfolk og afrocolombianere. I tillegg er urbaniseringstrenden veldig synlig i Colombia – internt fordrevne søker vanligvis tilflukt i byer. De flykter til de fattige delene av byene, og dermed ofte også de mest voldelige bydelene. Dette kan igjen føre til intern forflytting senere innad i samme by. Denne urbaniseringsproblematikken er en av flere globale trender i flyktningebildet. Det blir jevnt over flere flyktninger og internt fordrevne, klima og naturkatastrofer blir en stadig mer sentral årsaksfaktor til at mennesker må flykte, og det er en økende flukt til byene. At 63 % av verdens internt fordrevne kommer fra bare fem land (Syria, Colombia, Nigeria, DR Kongo og Sudan) viser hvor stort dette problemet er i de landene det gjelder.


42 av verdens 50 farligste byer ligger i Latin-Amerika, og det er narkokartellene og kriminelle bander som holder dødstallene oppe. Selv om narkokartellene har spredd seg noe de siste årene, har de tradisjonelt holdt seg i Colombia og Mexico. Optimismen knyttet til fredsforhandlingene i Colombia har å gjøre med enigheten de har fått til rundt viktige temaer som landbruksreform, FARCs fremtid som politisk organisasjon og narkotikapolitikken. Samtidig er det en stor utfordring at den sterke høyresiden i landet, sammen med rike landeiere, er imot fredsprosessen. Så selv om prosessen er i gang, og de kanskje er nærmere en løsning enn de har vært på 50 år, så er det fremdeles langt igjen før det er trygt for disse millionene av mennesker å vende tilbake til sine hjem.



Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider


onsdag 3. september 2014

Obama og ISIL

Denne høsten har jeg fått tildelt den interessante oppgaven å undervise i «Terrorism and Counterterrorism», hvor vi ser på både hva fenomenet terrorisme egentlig er samt hvordan liberale, demokratiske stater utformer terrorbekjempelsesstrategier. Dette er en av grunnene til at det er veldig moro å jobbe på Freds- og konfliktstudier – for eksempel blir det helt legitimt at jeg midt i arbeidstida sitter på Cafe Christiania og lærer om jihadisme på et Civita frokostmøte. (Gratis frokost! En gang fattig student, alltid fattig student.)  I neste uke får vi besøk av en av paneldeltagerne på frokostmøtet, Thomas Hegghammer, som skal gi oss enn innføring i det han kaller voldelig islamisme. Videre i semesteret vil vi få mange flinke gjesteforelesere fra Forsvarets Forskningsinstitutt og Institutt for Forsvarsstudier, og jeg vil få boltre meg i et dypdykk i USAs terrorbekjempelsesstrategier siden 11. september 2001 når jeg skal undervise i meget aktuelle og vanskelige temaer som overvåkning, tortur og den vanskelige balansen mellom liberale demokratiske verdier og det å trygge sine egne borgere mot terrorangrep.

I USA er det nå – som vanlig – en debatt hvor høyresiden anklager President Obama for ikke å gjøre nok for å bekjempe terror. Mens Obama holder steinhardt på sin – for øvrig meget konsekvente – ikke-militære (ikke-)strategi – hører man fra haukene i Det republikanske partiet at dette jo er veien til fortapelsen. (For øvrig, grunnen til at jeg skriver at Obama har en ikke-strategi overfor ISIL er at han i en pressekonferanse den 28. august sa at han ikke hadde noen strategi overfor ISIL.) Obama somler som en ekte akademiker og ønsker helt åpenbart ikke å forhaste seg. Han har hele tiden holdt fast på det medisinske prinsippet «Primum non nocere» («først av alt, skad ikke») og mener tydeligvis at militær intervensjon som oftest betyr mer trøbbel og dårligere langtidsutsikter for en varig løsning på hva det nå er utfordringen er.

Utfordringen i denne saken er, som Hegghammer og Anders Romarheim (som også gjester oss i høst!) diskuterte på møtet i dag, at det er vanskelig å vite om det koster mer å unnlate å gjøre noe enn det koster å gjøre noe. Med «koster» mener jeg grad av trussel mot vestlige interesser, og med «gjøre noe» mener jeg en eller annen form for militær aksjon, om dette skulle være spesialstyrker eller en Libya-lignende intervensjon. Obama (og Hegghammer) mener at man enda er der at det vil forverre situasjonen om man tyr til militærmakt, selv om det virker som om USA nå venter på at det skal bli internasjonal enighet om en slags koalisjon som kan «gjøre noe».

Kanskje får vi et slags signal på hvilken vei Obama – og derfor NATO – går nå på torsdag, når det store NATO-møtet avholdes i Wales. Følg med, studenter!



(PS! For en digresjon, sjekk ut følgende ramaskrik etter at Obama avholdt pressekonferansen jeg refererte til i bloggen iført en beige dress.)

-Hilde



Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider