For
de av dere som er interesserte i amerikansk politikk så vet dere antakelig to
ting: 1) i november er det såkalt ”mellomvalg” til Kongressen – altså valget
midt i en presidentperiode, og 2) amerikansk politikk er kjempepolarisert –
dvs. velgere og politikere har beveget bort fra det politiske sentrum mot de
politiske ytterkantene på hver side. Punkt nummer 1 er korrekt. (Og det blir
spennende, så følg med på Dagens DC i høst!) Punkt nummer 2 er
ikke korrekt. Dette til tross for at polariseringstesen nå er blitt en etablert
sannhet blant politiske journalister i USA (og her hjemme…).
For
å kunne diskutere om amerikansk politikk er blitt mer polarisert eller ei, må
vi (jippi!) gå tilbake og se på amerikansk politiske historie.
Polariseringstesen berører det politiske jordskjelvet som omkalfatret hele det
amerikanske politiske landskapet fra og med midten av det 20. århundret. Med
andre ord: dette må man kunne, skal man skjønne seg på hva som ligger bak
dagens politiske skillelinjer i USA.
Det
demokratiske partiet er det eldste eksisterende politiske partiet i USA, og
stammer fra Thomas Jeffersons dager (selv om det selvsagt ikke har forblitt
uendret) sent på 1700-tallet. Det republikanske partiet, derimot, ble grunnlagt
i 1854 for å protestere mot de andre politiske partienes pro-slaveri holdning.
Det republikanske partiets base lå derfor hovedsakelig i nordstatene, hvor man
ikke drev med slaveri lengre, samt statene vestover. Slagordet var ”free labor,
free land, free men”. Det nye partiet fikk uhørt tidlig suksess når deres
kandidat Abraham Lincoln vant presidentvalget i 1860, akkurat i tide til at
borgerkrigen mellom nordstatene og sørstatene brøt ut våren 1861 da South
Carolina bestemte seg for å bryte ut av unionen. Som kjent var ikke dette
populært i Det hvite hus eller blant nordstatene, så en fire år lang borgerkrig
fulgte. (Eller som sørstatene kaller det: ”The war of northern aggression”.)
For øvrig var den amerikanske borgerkrigen en av verdens tidligste industrielle
kriger, og antall tapte menneskeliv var meget stort – hele 620 000 døde.
I
det hele tatt var det en traumatisk opplevelse for begge sider, men siden
sørstatene tapte og ble ”okkupert” av nordstatsmyndighetene fra 1865 til 1877
(den såkalte ”Reconstruction” perioden) satt dette politiske, sosiale og
økonomiske spor i sørstatsminnet. Som kjent hadde jo Lincoln erklært slaveri
for opphevet under krigen, så sørstatene tapte både den militære kampen og den
økonomisk-politiske ”krigen”. Den bitterheten dette medførte gjorde altså
generasjoner av sørstatsfamilier til ihuga demokratiske velgere ved urnen –
sørstatene var ”solid” for Det demokratiske partiet rett og slett helt til
borgerrettighetsperioden. Derav frasen “the solid Democratic South” som var for
en religiøs tese å regne i mange år i amerikansk valgpolitikk. Faktisk var det
slik at Det demokratiske partiet ikke tillot svarte offisielle representanter
på deres partikonvensjoner frem til 1924.
Nå
blir dette selvsagt en grov skisse av historien hvor mange nyanser uteblir (for
eksempel Dixiecrat-valget i 1948), men det som er helt klart er at det først
var når borgerrettighetsbevegelsen på 1950- og 60 tallet fikk støtte i Det
demokratiske partiet – og da særlig av John F. Kennedy (som var president fra
1961-1963) at det var duket for en grunnleggende endring i partitilhørighet og
partiidentitet. Demokrater sier gjerne at det var rasisme som fikk
republikanerne til å vinne over sørstatene fra og med denne perioden, som en
klar protest mot borgerrettighetsbevegelsen, mens republikanerne sier det var
økonomiske og kulturelle årsaker. Det som er helt klart er at det tok mange
tiår før forvandlingen var komplett.
Det
er gjerne Richard Nixons “southern strategy” i presidentvalget i 1968 som anses
som startskuddet for republikanernes dypdykk i sørstatsvelgere (selv om Barry
Goldwater i valget i 1964 fortjener mye av “æren”). Denne sørstatsstrategien er
notorisk for å ha spilt på raseskepsis (der man rettet kampanjen mot hvite
sørstatsvelgere som følte at svarte amerikanere var i ferd med å få for mange
rettigheter). Men å endre partitilhørighet tar tid. Først begynte velgere i
sørstatene å stemme på andre presidentkandidater enn fra Det
demokratiske partiet (George Wallace, tidligere demokrati, nå uavhengig på
grunn av nettopp borgerrettigheter, klarte å vinne fem gamle Confederacy-sørstater
i 1968, de samme som Goldwater hadde vunnet for republikanerne for første gang
i historien i 1964).
Ronald
Reagan, republikansk presidentkandidat i 1980, så at dette virket og fortsatte
sørstatsstrategien. Han startet sin kampanje i en liten by ved navn
Philadelphia, Mississippi, kjent for drapet på tre borgerrettighetsaktivister
på 1960-tallet. Reagan stod ved siden av en kjent “segregationist” (altså en
som var for raseskillet kjent fra tiden mellom borgerkrigen på 1860-tallet og
borgerrettighetsbevegelsen på 1960-tallet) og proklamerte at han var for
delstaters rettigheter (“states’ rights”), et kodeord for raseskillet, Jim
Crow-lover og sørstatenes tradisjonelle tilværelse.
Men
hvite velgere i sørstatene identifiserte seg slettes ikke som republikanere
enda. Litt etter litt, med hvert valg, ble det flere og flere som stemte og identifiserte
seg som republikanere. Først på presidentvalgsnivå (Nixon og Reagan), og litt
etter litt på mer lokalt nivå. Ikke før mellomvalget i 1994 – faktisk! – så man
det endelige resultatet av den geografiske ombyttingen av partitilhørighet i
USA: En stor gruppe unge, hvite og (selvsagt…) mannlige representanter og
senatorer seilte inn i Kongressen som republikanere fra sørstatene. Newt
Gingrich ble lederen for republikanerne i Representantenes Hus og utfordret
liberale president Bill Clinton nådeløst og endeløst (jf. påfølgende
etterforskning om Whitewater og Monica Lewinsky).
Dette
kalles gjerne for den store “sorteringen”. Og her holder vi tunga rett i
munnen: en partipolitisk omsortering er ikke det samme som polarisering.
Omsorteringen av amerikanske velgere på slutten av det 20. århundret viser
altså til at de som tidligere hadde stemt på demokratene i sørstatene – altså
hvite (menn) – nå byttet parti og ble republikanere. Samtidig – etter at Det
demokratiske partiet støttet borgerrettighetsbevegelsen – begynte svarte
amerikanere (overalt i USA) og stemme på demokratene heller enn på Lincolns
parti. Denne omsorteringen hadde både en geografisk (sørstatene) og en
rasemessig komponent.
Det
er altså ikke slik at amerikanske velgere plutselig ble mer polariserte – altså
slik at demokratene ble mer venstrevridde og republikanerne mer høyrevridde.
(Når det kommer til demokratene kan vi vel heller si det motsatte, dersom man
sammenligner de siste presidentkandidatene deres mot de meget progressive
kandidatene på 1970- og 1980-tallet). Derimot er det altså nå slik at de to
politiske partiene er mer internt ideologisk homogene, noe som gjør at det er
færre i det andre partiet man kan tenke seg å samarbeide med. Dermed ser vi mye
mindre samarbeid ”across the aisle [of Congress]” nå enn før. Der hvor liberale
republikanere fra Nordøst før kunne samarbeide med liberale demokrater fra Vest
befinner disse seg nå i samme parti. Deres samarbeid blir derfor ikke
karakterisert som partisamarbeid, ”bipartisanship” etc. De gamle
Sørstatsdemokratene er nå republikanere, og har igjen flertallet i
Representantenes Hus.
Samtidig
som sørstatene ble mer republikansk i siste halvdel av det 20. århundret, har
også denne regionen vokst kraftig i antall innbyggere og verdiskapning – med
andre ord, den er blitt mer og mer viktig politisk sett og mer og mer
innflytelsesrik. Sørstatene er altså meget viktig for å forstå den
moderne amerikanske politiske utviklingen. Som altså da ikke kjennetegnes av
polarisering.
For
de av dere som vil lese mer om dette, anbefales statsviteren Morris Fiorina,
kanskje den største eksperten på omsorteringstesen. Se for eksempel innlegget hans
på statsviterbloggen ”The Monkey Cage” som nå publiseres på nettet hos Washington
Post.
