lørdag 27. september 2014

The Humanitarian Triad

By Raymond Apthorpe


As humanitarian studies gather pace and volume, perhaps to begin with as a distinct sub-area within international affairs, international relations, and development studies, some distinctive concepts and methods of analysis will be required, not least to determine the morality – and immorality – of material and immaterial action proposed or actually taken across borders in the name of humanity, brought up now for evaluation.  First, obviously, a conceptual elaboration is needed of what we might call ‘morality-in-practice’.  Second, a dimensioning of humanitarian praxis which among other things can facilitate a consequentialist approach to be taken towards judging the morality-in-practice of an intervention with attention paid to its outcomes as well as its aims and methods.

What humanitarian is, may not be completely reducible to what humanitarian does, but for humanitarian praxis concerns that surely is a core mantra regarding for example the delivery and distribution of emergency goods and services to an afflicted population, particularly as these are experienced by the intended receivers and those equally in need but not served.  Absolutely, what humanitarian does is what overwhelmingly matters when it comes to inquiring as to what difference such assistance makes, or fails to make, with negatives as well as positives to appraise.  What in other regards it might ‘mean’, say normatively, is another thing altogether in abstract theory unrelated to praxis. 

In four lectures given during my visit to Bjørknes University College, and particularly the lecture that was hosted at PRIO (jointly also with Bjørknes University College and the Norwegian Centre for Humanitarian Studies), what (perhaps provisionally) I term ‘The humanitarian triad’ was pleased to make its first public appearance. I conceive of that as a step on the way towards, so to say, getting a handle on the morality-in-practice of humanitarian intervention.  What is it? In short, a tripartite proposition, expressed in Just War language, that humanitarian intervention can possibly be moral-in-practice only if what is involved is three fold: a just cause, addressed by a just method, ending in a just outcome.

Fail any one of these tests, but arguably (in consequentialist terms) the third above all, and there could even be a case for the interveners to have a criminal charge to face in the Hague, as well as a burden of immorality to bear. It is not enough simply to have a just cause to take up, perhaps even by force of arms and despite all the head- and heart-searching that always goes along with decisions to be made about the risks and use of lethal weapons. It is no validation of civil action simply to eschew – when it does - armed intervention. If you can’t with reasonable confidence forecast the consequences of an intervention where is the morality-in-practice, but instead just go on (however wittily) about ‘stuff happens’ especially when evidently things are not turning out to your liking, where is the  morality-in-practice of going to war, or going to aid, in the first place? ‘Nowhere’ says the humanitarian triad, ‘nowhere at all’.

In these four lectures the focus is particularly on what I term ‘civil humanitarian intervention’ – such as an emergency relief aid programme across borders, invited normally though such is after a negotiation process in which conditions are imposed and other special provision made, to be delivered by an INGO primarily on behalf of itself and its donors. Normally the ‘humanitarian intervention’ expression tout court connotes not an INGO doing or attempting doing something, but a military body acting forcibly as directed by a government (and normally without an invitation so to say to trespass). So here already comes one problem for humanitarian studies. Compared with what is known about just causes across borders and the governments that take them up or not, other than in a few cases practically nothing is known, publicly that is, about INGOs and which just causes they take up or not, when and why, and so forth.

Clearly the sooner that is researched the better. Why not check that out with any friendly INGO near you and report back.

Another conundrum (to be researched) is that while as a rule (but definitely not always) INGOs abhor having any relationship with a military, the means to intervene which INGO’s consider to be just are seldom spelled out. Usually in this respect there will be very little for humanitarian studies to go by other than claims that today’s absolutely urgent humanitarian emergency is even worse than yesterday’s, that the principal thing is simply ‘to help’ where possible with the resources available, and to get on with that job without further delay. Admittedly along with such ‘helping’ as is well known goes ‘triage’ and ‘targeting’, and affirmations about the codes of ethics required for impartial and neutral  practice and the importance of the ‘partnership’ to which they have signed up. But little else. And unless I am mistaken (check  that out) not even either of those two features has been seriously researched other than in a case or two whether cross-culturally or otherwise as to their morality-in-practice.

Here then come two further areas for urgent research: one, to determine just exactly what is such ‘helping’, as it is actually approached and undertaken what it can achieve as an intervention; two, to establish to what extent the codes of practice to which INGOs have signed up are necessary and sufficient to be effective ‘on the ground’ either for emergency relief assistance that is meant to succour, or for human rights protection meant to show solidarity, or both, or neither.   

Of our triad of graces for humanitarian studies it is, however, just outcome that currently is the most difficult even to talk about with any authority, not outcomes during or after an intervention, but what in advance can be reasoned to be its most likely outcomes and impacts. For carrying out ex post factum evaluation, guidance abounds, for ex ante there is practically none. Until this lacuna is remedied ‘stuff happens’ escapology will only continue to be able to rule unopposed. Stop that! 
    
Finally, about the justice of international justice at large and what can be learned from the workings of the ICJ and its outcomes, arguably there are morality-in-practice questions to ask of those too given as has been reported what it has to work as it goes its business is not an unproblematic integration of ‘anglo-saxon’ common law with ‘roman law’ ideas and procedures, but something closer in some regards to an unstable, and unreliable, fractured conjuncture.  

In short, friends, a sea of humanitarian studies dissertation topics awaits you, all of which you will find to be remarkably doable provided only that first you define them down to one or two essentials, then rise confidently to their challenges! Best wishes and good luck.  





About Raymond Apthorpe
Dr. Apthorpe is Vice President of Council at the Royal Anthropological Institute, London; Honorary Professorial Research Associate at SOAS, University of London;  Advisory Associate at the Institute of Social Studies at the Hague Erasmus University, and is taking up a visiting professorship at the London School of Economics next month. In his former capacity at the Australian National University (ANU) where he held classes on international humanitarian assistance in an ANU – Bjørknes – PRIO graduate programme in international affairs. Raymond has long been one of the leading scholars examining the policies and practices of humanitarian and development assistance, including extensive involvement with evaluations of a large humanitarian programmes. Previous affiliations with different UN agencies in Geneva, Taiwan and the Philippines, and extensive fieldwork in East and West Africa (11 years) doing research and university teaching.




Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider

onsdag 10. september 2014

Colombias internt fordrevne

Hvert år presenterer Flyktninghjelpen et flyktningregnskap. I år viser flyktningregnskapet dystrere tall enn noen gang. Med ‘noen gang’ menes tiden fra Flyktninghjelpen begynte arbeidet med å registrere antall flyktninger globalt – etter andre verdenskrig.

Et av landene med høyest antall registrerte mennesker på flukt er Colombia. Det er registrert minst 6 100 000 mennesker som er enten internt fordrevne eller flyktninger i Colombia. Bare Syria har et høyere tall. At Syria er øverst på listen vil ikke overraske mange, vi hører daglig om det som skjer i det borgerkrigsherjede landet. Colombia, derimot, kjenner vi lite til
.
Regionalt er Colombia øverst på flere lister. Det er det landet i Amerika som flest har flyktet fra, med sine 413 369 personer. Det er også det landet med flest internt fordrevne i regionen – 5 700 000 har forlatt sine hjem i Colombia. Totalt gikk både tallet på flyktninger og antall internt fordrevne opp i 2014 sammenliknet med tidligere år. Regional oppsummering fra Flyktninghjelpen slår fast at «konflikten i Colombia, narkovold og klimaendringer er de viktigste årsakene til at folk drives på flukt i Latin-Amerika. Et lyspunkt det siste året er at fredsforhandlingene mellom FARC-geriljaen og den colombianske regjeringen fortsetter på Cuba» (Flyktninghjelpen 2014:74).

Colombia har det siste året vært preget av en relativ optimisme til at den 50 år lange konflikten kan finne en løsning ved forhandlingsbordet. Samtidig så har det ikke vært noen våpenhvile under forhandlingsprosessen, og folk på landsbygda i Colombia fortsetter å bli fordrevet. «Kamphandlinger mellom væpnede grupper, trusler, overgrep som tvangsrekruttering av barn og seksuell vold, miner, utpressing og målrettede angrep på menneskerettighetsaktivister og lokale ledere er hovedårsakene til fordrivelsen» (Flyktninghjelpen 2014:77). Minoritetene rammes hardest; urfolk og afrocolombianere. I tillegg er urbaniseringstrenden veldig synlig i Colombia – internt fordrevne søker vanligvis tilflukt i byer. De flykter til de fattige delene av byene, og dermed ofte også de mest voldelige bydelene. Dette kan igjen føre til intern forflytting senere innad i samme by. Denne urbaniseringsproblematikken er en av flere globale trender i flyktningebildet. Det blir jevnt over flere flyktninger og internt fordrevne, klima og naturkatastrofer blir en stadig mer sentral årsaksfaktor til at mennesker må flykte, og det er en økende flukt til byene. At 63 % av verdens internt fordrevne kommer fra bare fem land (Syria, Colombia, Nigeria, DR Kongo og Sudan) viser hvor stort dette problemet er i de landene det gjelder.


42 av verdens 50 farligste byer ligger i Latin-Amerika, og det er narkokartellene og kriminelle bander som holder dødstallene oppe. Selv om narkokartellene har spredd seg noe de siste årene, har de tradisjonelt holdt seg i Colombia og Mexico. Optimismen knyttet til fredsforhandlingene i Colombia har å gjøre med enigheten de har fått til rundt viktige temaer som landbruksreform, FARCs fremtid som politisk organisasjon og narkotikapolitikken. Samtidig er det en stor utfordring at den sterke høyresiden i landet, sammen med rike landeiere, er imot fredsprosessen. Så selv om prosessen er i gang, og de kanskje er nærmere en løsning enn de har vært på 50 år, så er det fremdeles langt igjen før det er trygt for disse millionene av mennesker å vende tilbake til sine hjem.



Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider


onsdag 3. september 2014

Obama og ISIL

Denne høsten har jeg fått tildelt den interessante oppgaven å undervise i «Terrorism and Counterterrorism», hvor vi ser på både hva fenomenet terrorisme egentlig er samt hvordan liberale, demokratiske stater utformer terrorbekjempelsesstrategier. Dette er en av grunnene til at det er veldig moro å jobbe på Freds- og konfliktstudier – for eksempel blir det helt legitimt at jeg midt i arbeidstida sitter på Cafe Christiania og lærer om jihadisme på et Civita frokostmøte. (Gratis frokost! En gang fattig student, alltid fattig student.)  I neste uke får vi besøk av en av paneldeltagerne på frokostmøtet, Thomas Hegghammer, som skal gi oss enn innføring i det han kaller voldelig islamisme. Videre i semesteret vil vi få mange flinke gjesteforelesere fra Forsvarets Forskningsinstitutt og Institutt for Forsvarsstudier, og jeg vil få boltre meg i et dypdykk i USAs terrorbekjempelsesstrategier siden 11. september 2001 når jeg skal undervise i meget aktuelle og vanskelige temaer som overvåkning, tortur og den vanskelige balansen mellom liberale demokratiske verdier og det å trygge sine egne borgere mot terrorangrep.

I USA er det nå – som vanlig – en debatt hvor høyresiden anklager President Obama for ikke å gjøre nok for å bekjempe terror. Mens Obama holder steinhardt på sin – for øvrig meget konsekvente – ikke-militære (ikke-)strategi – hører man fra haukene i Det republikanske partiet at dette jo er veien til fortapelsen. (For øvrig, grunnen til at jeg skriver at Obama har en ikke-strategi overfor ISIL er at han i en pressekonferanse den 28. august sa at han ikke hadde noen strategi overfor ISIL.) Obama somler som en ekte akademiker og ønsker helt åpenbart ikke å forhaste seg. Han har hele tiden holdt fast på det medisinske prinsippet «Primum non nocere» («først av alt, skad ikke») og mener tydeligvis at militær intervensjon som oftest betyr mer trøbbel og dårligere langtidsutsikter for en varig løsning på hva det nå er utfordringen er.

Utfordringen i denne saken er, som Hegghammer og Anders Romarheim (som også gjester oss i høst!) diskuterte på møtet i dag, at det er vanskelig å vite om det koster mer å unnlate å gjøre noe enn det koster å gjøre noe. Med «koster» mener jeg grad av trussel mot vestlige interesser, og med «gjøre noe» mener jeg en eller annen form for militær aksjon, om dette skulle være spesialstyrker eller en Libya-lignende intervensjon. Obama (og Hegghammer) mener at man enda er der at det vil forverre situasjonen om man tyr til militærmakt, selv om det virker som om USA nå venter på at det skal bli internasjonal enighet om en slags koalisjon som kan «gjøre noe».

Kanskje får vi et slags signal på hvilken vei Obama – og derfor NATO – går nå på torsdag, når det store NATO-møtet avholdes i Wales. Følg med, studenter!



(PS! For en digresjon, sjekk ut følgende ramaskrik etter at Obama avholdt pressekonferansen jeg refererte til i bloggen iført en beige dress.)

-Hilde



Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider