fredag 21. november 2014

Valget i Brasil – 26 dager etter

Så ble det altså en knapp seier til Dilma Rouseff over Aécio Neves. Knapp seier betyr at nesten halvparten av Brasils velgere stemte mot Rouseff. Aldri har det demokratiske Brasil hatt et jevnere valg.

Det blir en utfordring for de fire kommende årene at presidenten har så liten støtte i befolkningen, og den harde valgkampen som nettopp er ferdig gjør neppe denne utfordringen mindre. I sin seierstale fokuserte også Rouseff på betydningen av dialog i årene som kommer, der hun oppfordret alle brasilianere til å jobbe for et samhold. Splitten mellom de to presidentkandidatene representerer også splitten mellom fattig og rik, og regionale forskjeller der det nordlige Brasil er langt fattigere enn det sørlige Brasil.  Hvorvidt valgkampen har gjort disse skillene større, er derimot omstridt. Torkjell Leira mener Brasil er mer forent enn det har vært på lange tider, fordi blant annet skolereformer minsker forskjellen mellom fattig og rik. Det går sakte, men det går i riktig retning. Han sier også at de faktorene som lager en splitt i Brasil har vært der i lang tid, og at valget ikke har hatt noen påvirkning på det. Snarere tvert imot: utviklingen har rett kurs.

Det kan kanskje skyldes at Rouseff anses som de fattiges president. Majoriteten av de som stemte henne frem er blant den fattige andelen brasilianere, som kjenner betydningen av hennes og hennes forgjengers (Lula da Silva) reformer for å få folk ut av fattigdom. Fortsetter det vil Brasil øke sin betydning i det internasjonale bildet, med en stadig mer kjøpekraftig befolkning og en statsøkonomi i vekst.

En av de første virkningene av valgresultatet var på børsen. NTB meldte allerede det første døgnet etter at valgresultatet ble kjent at børsen i São Paulo falt med 6%, og at den brasilianske valutaen var svekket med 4% mot amerikanske dollar. Øvrige virkninger og konsekvenser av dette valget vil ta lenger tid å se, men spådommene står i kø.

Lars Løvold i Regnskogsfondet er en av dem som spår rundt virkningen av dette valget. Han sier at Rouseff har nedprioritert miljø og urfolk sammenliknet med sine forgjengere. Hun er den presidenten som har opprettet færrest nasjonalparker og verneområder siden militærdiktaturet og Løvold konkluderer med at hennes valgseier neppe er gode nyheter for urfolk og miljø i Brasil. Samtidig anerkjenner han Rouseff’s egne løfter om å redusere avskogingen i Amazonas med 80% innen 2020, med å bekjempe korrupsjon, være mer inkluderende og lytte mer. Det kan bety at også indianerterritorier og naturvernområder får plass i politikken til Rouseff de fire neste årene.

-Cecilie



Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider


torsdag 13. november 2014

Thatcher: Conservative Revolutionary?

Just finished the first volume of Charles Moore´s splendid new biography of Margaret Thatcher. This volume covers her early years, including her formative years as a young parliamentarian through to her becoming the first female leader of the Conservative party, then the country (she was Prime Minister from 1979-1992). The book finishes with a riveting account of the Falklands war in 1982.

Those – and there are many – who viscerally dislike her, would do well to remember the situation she inherited when coming to power. By the 1970s Britain really was the ´sick man of Europe´. Militancy was rife - strikes regularly crippled the economy - manufacturing appeared to be in terminal decline, inflation was endemic and economic growth stagnant. The country needed to go cap-in–hand to the IMF for loans to keep it afloat. As with the country, Keynesian ideas appeared bankrupt. The backdrop then, was a sense of crisis and Thatcher, along with a small group of like-minded supporters and intellectuals thought they had a solution – in a sense they were revolutionaries. But can you be a conservative revolutionary?

I think you can. Perhaps. Edmund Burke pointed out that in order to conserve a way of life a country sometimes needs to change. In the case of Thatcher the things worth conserving – things she thought were being undermined - included the importance of the rule of law, of the responsible but free individual, of paying your own way in the world, hard work and rewarding hard work and an almost jingoistic belief in Britain´s greatness. Much of what she believed derived from the values she imbibed from her religious father, but they remained core beliefs she connected to the conservative tradition and somehow connected to market-based solutions to problems.

Her solutions were at the time, novel, radical, and by no means accepted, not even by her party (most of whom were – at the higher echelons – men). In delivering them she faced an uphill struggle, and she knew that the sort of medicine she advocated would be difficult to swallow. Unlike many of today´s politicians, she was determined to win the battle of ideas; she was not about asking the electorate what they wanted! She was in the business of telling them what they needed. In her words, ´you don´t exist as a party unless you have a clear philosophy and a clear message´. It is hard not to admire this determination.

There aren´t many politicians that have an economic theory named after them. She did. Thatcherism favored a minimal role for the state. Her view was that taxes had to be sharply reduced, and inflation controlled, even if it led to a higher (some would say intolerably high) unemployment rate. Entrepreneurial flair – seen as the ultimate source of economic growth – was crucial. She thought trade unions were too strong and too militant and undermined the rule of law and the democratic process; they had to be broken. Inefficient nationalized industries had to be privatized. Fundamentally, Thatcher believed that the country had to stop ´living beyond its means´. Through the 1980s, this medicine was administered with determination and against great resistance. The changes she pushed through, and the pain they caused many in the form of unemployment and broken communities, remains a bitter topic in the country – dividing the left and right to this day.

This volume ends in 1982 with a brilliant account of how the country manages, against all odds, to take back the Falkland Islands following the Argentinian invasion. Victory in the Falklands did much to implant the idea of Thatcher as the Iron Lady. It cemented her appearance in the public imagination as the right person able to return a certain  ´greatness´ to the country. It was a close thing – a gamble - that had it not been for (tacit) American support might of ended badly. It also ends the book on a bit of a high. The difficult battles – particularly those she still faced with the unions – are still ahead.

A close friend, Enoch Powell, once remarked that all successful political careers end in tragedy. It will be hard not to read the next volume with a sense of foreboding, in the full knowledge that things will end badly. By the time she is ousted, her party has turned against her, as had the country: the pendulum had in effect swung too far in the free market direction. Many of the solutions to the problems of the 1970s were creating new challenges she simply failed to recognize, problems that haunt us to this day. The changes were just a little too revolutionary, and no longer consistent with basic conservative sensibilities.

But that is to come. This volume is highly recommended – as good as it gets when it comes to political biography. If nothing else it reiterates the idea that great men (and women) still matter in the historical process. They say to condemn much is to understand little. Those on the left – I include myself – would do well to read this book. It is hard not to be left with a sense of admiration for the women who, more than any other, left a legacy that we have still not yet moved beyond.

-Chris


Charles Moore, Margaret Thatcher: The Authorized Biography, Volume One: Not for Turning, Penguin Books, 2013.



Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider

onsdag 5. november 2014

Hilde om mellomvalget

Så var dagen kommet, og amerikanerne fikk klødd "the six-year itch". Årets kløe har dog noe ubestemmelig over seg. Republikanerne har unektelig gjort et meget godt valg. Men samtidig burde Republikanerne gjøre et godt valg, da de i år hadde et par store strukturelle fordeler.

Jeg sa i går på Dagsrevyen at selv om det så ut til å bli et bra valg for Republikanerne, trodde jeg ikke det kom til å bli en brakseier (eller et "wave election" som de gjerne sier i USA). Her kan dere lese hvorfor Washingotn Posts "The Fix" er uenig med meg.

Det var forventet at Republikanerne ville gjøre det bra på grunn av den politiske atmosfæren som nå er helt klart anti-Obama (Obamas oppslutning i meningsmålingene ligger på rett over 40 %, som kun er bedre enn George W. Bush i sitt 6. år (38 %) og Harry Truman i sitt 6. år (39 %). Eisenhower, Reagan og Clintons var bedre enn Obamas nåværende tall).

Men det er også en rekke strukturelle faktorer som gjør at Republikanerne BURDE ha gjort et meget godt valg, som for eksempel at Senatsvalgene gjerne var i konservative delstater, samt at hele fire Demokratiske senatorer pensjonerte seg i år (og det er som kjent veldig mye lettere å vinne GJENvalg til Kongressen - det skjer hele 90 % av tiden - enn det er å vinne valg til Kongressen).

Statistisk sett vinner opposisjonen gjennomsnittlig 4 seter i Senatet i et mellomvalgsår. Republikanerne har så langt 7, og det blir kanskje 9. Da er det helt klart et veldig bra valg for Republikanerne. I tillegg kan man peke på såkalte Purple states som Virginia, der Demokratisk Senator Mark Warner lett burde ha vunnet gjenvalg, er i et kjempejevnt løp mot Ed Gillespie. Men så skal man huske på at mellomvalgsvelgerne (for eksempel i Virginia) ikke er presidentvelgerne. Disse eldre, hvitere og mer konservative velgerne (enn velgermassen i presidentvalgår) vil selvsagt lene seg mot Det republikanske partiet.

Her kan man for øvrig lese om GOPs valgstrategi og om sladderen som nå går mellom Demokratene i Senatet og Det hvite hus ("hvem har skylda?!").

Så ja, dette var et meget godt valg for Republikanerne. Men det burde det da også ha vært.
For øvrig anbefaler jeg alltid å ta en titt på University of Virginia professor Larry Sabato's Crystal Ball. Han var jeg vitenskapelig assistent for da jeg tok mastergraden min ved UVa, og det var en morsom opplevelse. Sabato er kjent som politisk kommentator på FOX News og er en skikkelig politisk nerd. Men det vi var mest opptatt av, var om han hadde parykk eller ikke. Mistanken om parykk er sterk og står ved lag.

-Hilde
http://www.hilderestad.com/



Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider