Stormaktspill i Sørkinahavet

En av de aller viktigste konfliktsonene i begynnelsen av det 21. århundret er Sørkinahavet. Konflikten har ikke fått den mediaoppmerksomheten den fortjener, mye fordi den rett og slett er vanskelig å dekke for journalister. Det er naturlig nok få fastboende ute i havet, og det er vanskelig for en journalist å komme seg dit det skjer fordi området er så stort og de er avhengige av å få sitte på med en av aktørene, som ikke nødvendigvis ønsker utidig oppmerksomhet.

På tross av dette fraværet av journalistisk spenning er konflikten verdt å se nærmere på av flere grunner. Havområdet er en rik kilde til fisk, men har også potensielt svært store oljeressurser, som kan bli viktige framover for de landene som klarer få kloa i dem. Området er også kritisk for skipstrafikk med 3 ganger mer trafikk enn Suez, og 5 ganger mer enn igjennom Panama-kanalen. For landene i området, pluss Japan og Korea, er området kritisk for import av olje og andre ressurser.

Kinas vekst. Allerede under kulturrevolusjonen produserte Kina filmer med et nasjonalistisk budskap om hvor viktig Sørkinahavet var for nasjonal stolthet. De kunne da ha imperialistlakeien Sør-Vietnam som badguy, og slik tilpasse de kinesiske kravene i regionen til ideen om ideologisk kamp. Nå som den bærende ideen er Kinas harmoniske vekst mot den plassen den fortjener – som i kinesiske øyne er supermaktstatus – blir det en konflikt mellom synet på seg selv som mindre inngripende enn USA, og hensynet til nasjonal stolthet og prestisje. Ikke uventet har Kina motsatt seg sterkt alle forsøk på internasjonal mekling, og foretrekker å forhandle bilateralt med hvert enkelt land.

Nasjonalisme. Opplevd ydmykelse fra andre spiller en stor rolle i de forskjellige landenes nasjonale identitet. Kina ble ydmyket både av vesten og senere Japan, og det svir fortsatt; Vietnam var fransk koloni, og har – som de alltid er raske til å opplyse om – opplevd 13 invasjoner fra Kina, senest i 1979; Filippinene har lenge vært en brikke i stormaktsspill, først som spansk og så som amerikansk koloni; Malaysia opplevde en britisk kolonisering som endret befolkningssammensetningen radikalt. I alle landene rundt Sørkinahavet er det dessuten kinesiske minoriteter som mange opplever at sitter med uforholdsmessig stor økonomisk makt. Dette gjør at kinesisk press føles ekstra betent for «folk på gata,» og i fjor døde 21 i anti-kinesiske demonstrasjoner i Vietnam på grunn av en kinesisk prøveboring.

Flytende konflikt. Konflikten har i tillegg mange dimensjoner som går inn i hverandre. Små undersjøiske skjær bygges ut til øyer store nok til å ha en flystripe, og slik bli et territorium. Flåter av fiskebåter brukes også aktivt for å vise nærvær, men også trakassere motstandere. Nettopp sammenblandingen av sivil og militær, stat og ikke-stat, planlegging og kaos, blir en stor utfordring å takle for dem som ønsker en kontrollert løsning, noe vi også ser i Ukraina. 

USA sin rolle. For de små landene i regionen er USA sitt nærvær viktig for å kunne motstå kinesiske krav. Geopolitiske interesser fikk Vietnam til raskt å fortrenge Vietnamkrigen, og heller se på Amerika som en «offshore balancer» som kan hjelpe dem til å hevde egne interesser mot giganten i umiddelbar nærhet. USA, som også har sin egen agenda, jobber aktivt med militært samarbeid og salg av våpen i alle landene rundt Kina. Men kan amerikansk nærvær føre til at de mellomstore landene i regionen overvurderer mulighetene de har til å motstå Kina? Vil følelsen av å bli omringet av USA lede Kina til å bli enda mer opptatt av å kontrollere regionen?

I 1996 kunne USA i en krise sende to hangarskip med følge, og slik gi Taiwan en trygghet. Dette har Kina ikke glemt, og mye av deres strategiske tenkning i årene som har fulgt har gått ut på å svekke den amerikanske muligheten for maktbruk i havet rundt Kina. Lar USA Kina herje i en konflikt mellom Kina og et annet land i regionen vil det være et stort prestisjetap for amerikansk innflytelse i regionen, men skulle USA i et forsøk på å utøve makt få senket et hangarskip, ville det blitt et nasjonalt traume på linje med Pearl Harbor og 9/11. 

En konflikt til havs er mindre utsatt for offentlighet enn på fastlandet, og ting kan eskalere raskere. Dette gjør at man bare har et røft estimat av hva som skjer, og en uklar debatt om hvordan situasjonen utvikler seg. Det er allikevel verdt å merke seg at Sørkinahavet nok er et viktigere sted å følge enn Ukraina og Irak om man ønsker forstå hva som vil prege det 21. århundret.

Francis Rønnestad

Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider. 

Hallo bloggen!

Som studenter innen fred- og konfliktstudier er det viktig å kunne utøve i praksis noe av det vi lærer i teori. Noe enkelte fikk erfare under mandagens forskningsprosjekt at ikke nødvendigvis trenger å ha noen sammenheng… Studentene har utført et stort spekter av prosjekter. Alt i fra hvordan integreringen av masaaiene er i arbeidslivet i byene, hvordan turismen er i regionen vi har tilbrakt de siste ukene og hvordan den politiske situasjonen er i forbindelse med årets valg.  Sistnevnte med et noe spesielt utfall!

Prosjektgruppen hadde forberedt seg godt i både hva som skulle gjøres, hvordan dette skulle gjennomføres og selvfølgelig hvor. Gruppen ble delt inn i to enheter. Første gruppe oppsøkte lokale i en park hvor gruppe nummer to skulle gjøre det samme ved det lokale fiskemarkedet. Gruppen ved parken fikk gjennomført sitt prosjekt på en god måte med god respons og gode svar. For gruppen ved fiskemarkedet startet alt veldig bra, men endte noe annerledes. Det nærmet seg slutten for spørsmålsrunden og antall respondenter var på et akseptabelt nivå, da en veldig høflig men over gjennomsnittet streng person trappet opp og etterlyste vår tillatelse. Tillatelse til å gjennomføre politisk forskning på dette stedet. Som tre noe uerfarne ”forskere” ble vi litt perplekse i søken etter ord. En av oss klarte vel å lire ut av seg ”unnskyld” før en ny skyllebøtte møtte europeerne. En enighet om at vi skulle forlate området ble fattet etter sterk oppfordring fra vedkommende…

Det å ta med seg fra dette er at ingenting trenger nødvendigvis å ende i samsvar med planlagt modell. I hvert fall ikke når det kommer til politisk forskning.

For de som fikk en skjennepreken var dette en ”metode er som tran” opplevelse. Det smakte ikke veldig godt, men det var veldig bra for oss.

Forskningsteamet. Fra venstre: Ibrahim, Josefine, Fredrik, Chris, Adrian og Selma

Hilsen Nora, Rams, Anne–Helene og Chris.

Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider. 

5 gode grunner for å ikke reise til Tanzania

1. Du kan komme i skade for å legge på deg 5 kilo i uka. Stekte bananer, gryteretter og ris kommer i store mengder, og tallerkenen er som regel alltid overfylt fordi det ikke går an å begrense seg. 

2. Du kan komme i skade for å lære mer enn du vil om forskjellen på grønn mamba, og den ufarlige bueormen som ser veldig lik ut.

3. Du kan komme i skade for å lære alt for mye om medstudenters avføringsvaner. Med referanse til alle sansene, særlig lukt, lyd og utseende. Filtrene du reiser ned med, forsvinner i løpet av den første uka.

4. Du kan komme i skade for å aldri igjen se på en norsk danser med beundring og anerkjennelse. 

5. Du kan komme i skade for å bli brun, digg og deilig, og ende opp som en rosin i begynnelsen av 50-årene på grunn av sola som steker hver dag.

Er du klar for disse STORE utfordringene ta turen til Tanzania!

Hilsen 3 musketeer som har taklet disse utfordringene på strak arm.

Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider. 

Kunsten å overleve en bacheloroppgave

Å skrive en lengre oppgave er å gå opp en vektklasse. Man vet ikke helt hva man går til før man står midt oppi det. Som en som overlevde og innleverte en masteroppgave, kan jeg dele noen av mine egne dyrkjøpte erfaringer.

Fase 1: Hva skal jeg skrive om?

Gjennom å skrive en lengre oppgave har du en unik mulighet til å sette deg dypt inn i et tema. Gjort riktig gir bacheloroppgaven deg en erfaring og kunnskapsbase som du kan bruke senere. Mitt tips derfor er i første omgang å lese bredt. Selv om ikke alt er like relevant, hjelper kunnskap deg til å definere hva som er relevant. 

Du kan først tenke på hvor i studiet dukket det opp noe du tenkte at dette vil jeg vite mer om, eller denne oppgaven jeg skrev får bare fram toppen av isfjellet. Ok, jeg innrømmer at det er lettere sagt enn gjort. Man er usikker på forhånd om det er nok å skrive om, eventuelt om man tvert imot blir slukt av kompleksiteten. Eller verst av alt, om noen allerede har skrevet det som er å skrive på en mye bedre måte enn man selv klarer. En bekjent av meg opplevde det siste helt i slutten av masteroppgaven sin.

Løsningen er selvfølgelig å spørre de utmerkede lærerne her på Bjørknes Høyskole, samt selv drive omfattende googling og saumfaring av biblioteket. Hva er det som ligger ute relatert til emnet? Er det en innfallsvinkel som ikke er dekket godt nok? Men viktigst av alt: snakk om det med andre studenter. Da merker du selv hvor engasjert du er i emnet, og om du har klart foran deg hva du vil beskrive i oppgaven.

Fase 2: Struktur!

En sensor merker raskt om du har presset fram de siste 3,000 ordene bare for å fylle lengden, eller om prosjektet holder hele veien. For at dere begge skal bli lykkelige er det derfor viktig å finne noe som har nok dybde. På den annen side må prosjektet være avgrenset nok til at det ikke bare blir litt om alt. 

Dette høres utrolig opplagt ut, men det er det viktigste man gjør, og er nok der jeg selv bommet litt i min masteroppgave – i det minste har jeg et utgangspunkt om jeg noen gang skulle skrive en doktoravhandling. Igjen, snakk med folk, sett opp et tankekart over de faktorene som berører temaet og vurder hvor relevant hver enkelt er. Bruk tid på å formulere en klar hypotese som viser deg hvor du planlegger å ende opp.

Fase 3: Lese seg opp, men…

På spørsmål om tips til masteroppgaven svarte en professor på UiO meg kort: «slutt å les; begynn å skrive!» Selvfølgelig trenger man kunnskap og innsikt for å skrive, men problemet er at det aldri blir nok. Man føler sjelden at man er helt der man bør være for å kunne skrive. Det er uunngåelig, for dit kommer man ikke før man er ferdigskrevet – i beste fall.

Dessuten lærer man mye av å skrive. Det er mye som høres kjempebra ut i hodet eller i stikkordsform, men som suger når man setter det ned på papiret. Det er dessuten lettere å endre tekst enn å stirre på et hvitt ark. Tenk derfor ikke så mye på at «nå skriver jeg på oppgaven», men skriv for å teste hvordan et argument fungerer, om du trenger mer stoff for å backe det opp, om det bringer deg videre mot konklusjonen, eller om du tvert imot finner ut at en idé har stø kurs mot ingenmannsland.

Fase 4: Skriv, men…

Joda, det er viktig å være disiplinert og sette av tid for å skrive. Det er allikevel nyttig også å kunne se prosjektet litt utenfra. Når man skriver ser man ofte ikke skogen for bare trær, for å bruke en klisjé. Et must er å la en venn lese igjennom teksten – hvis en vanlig oppegående person ikke klarer forstå hva du prøver formidle, eller synes teksten er dørgende kjedelig, har du nok et problem.

Les også teksten høyt for deg selv for å se om språket henger sammen – man merker det fort når man må snakke. Jeg har vært veileder på oppgaver, og det er få ting som motiverer mindre enn å se en student som ikke en gang har orket å lese igjennom det hen selv har skrevet. Dårlige og uklare setninger er dessuten mye mer distraherende enn uskyldige skrivefeil.

Jeg innrømmer glatt at noe av det jeg har skrevet her kan være litt selvmotsigende, og det er rett og slett fordi ulike ting funker for ulike folk. Det er allikevel ubønnhørlig slik at jo mer man jobber med noe, jo bedre blir det som regel. Og lukk det facebookvinduet!

Francis Rønnestad



Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider.