Amerikansk politikk: en historietime før mellomvalget til høsten!

For de av dere som er interesserte i amerikansk politikk så vet dere antakelig to ting: 1) i november er det såkalt ”mellomvalg” til Kongressen – altså valget midt i en presidentperiode, og 2) amerikansk politikk er kjempepolarisert – dvs. velgere og politikere har beveget bort fra det politiske sentrum mot de politiske ytterkantene på hver side. Punkt nummer 1 er korrekt. (Og det blir spennende, så følg med på Dagens DC i høst!) Punkt nummer 2 er ikke korrekt. Dette til tross for at polariseringstesen nå er blitt en etablert sannhet blant politiske journalister i USA (og her hjemme…).

For å kunne diskutere om amerikansk politikk er blitt mer polarisert eller ei, må vi (jippi!) gå tilbake og se på amerikansk politiske historie. Polariseringstesen berører det politiske jordskjelvet som omkalfatret hele det amerikanske politiske landskapet fra og med midten av det 20. århundret. Med andre ord: dette må man kunne, skal man skjønne seg på hva som ligger bak dagens politiske skillelinjer i USA.

Det demokratiske partiet er det eldste eksisterende politiske partiet i USA, og stammer fra Thomas Jeffersons dager (selv om det selvsagt ikke har forblitt uendret) sent på 1700-tallet. Det republikanske partiet, derimot, ble grunnlagt i 1854 for å protestere mot de andre politiske partienes pro-slaveri holdning. Det republikanske partiets base lå derfor hovedsakelig i nordstatene, hvor man ikke drev med slaveri lengre, samt statene vestover. Slagordet var ”free labor, free land, free men”. Det nye partiet fikk uhørt tidlig suksess når deres kandidat Abraham Lincoln vant presidentvalget i 1860, akkurat i tide til at borgerkrigen mellom nordstatene og sørstatene brøt ut våren 1861 da South Carolina bestemte seg for å bryte ut av unionen. Som kjent var ikke dette populært i Det hvite hus eller blant nordstatene, så en fire år lang borgerkrig fulgte. (Eller som sørstatene kaller det: ”The war of northern aggression”.) For øvrig var den amerikanske borgerkrigen en av verdens tidligste industrielle kriger, og antall tapte menneskeliv var meget stort – hele 620 000 døde.

I det hele tatt var det en traumatisk opplevelse for begge sider, men siden sørstatene tapte og ble ”okkupert” av nordstatsmyndighetene fra 1865 til 1877 (den såkalte ”Reconstruction” perioden) satt dette politiske, sosiale og økonomiske spor i sørstatsminnet. Som kjent hadde jo Lincoln erklært slaveri for opphevet under krigen, så sørstatene tapte både den militære kampen og den økonomisk-politiske ”krigen”. Den bitterheten dette medførte gjorde altså generasjoner av sørstatsfamilier til ihuga demokratiske velgere ved urnen – sørstatene var ”solid” for Det demokratiske partiet rett og slett helt til borgerrettighetsperioden. Derav frasen “the solid Democratic South” som var for en religiøs tese å regne i mange år i amerikansk valgpolitikk. Faktisk var det slik at Det demokratiske partiet ikke tillot svarte offisielle representanter på deres partikonvensjoner frem til 1924.

Nå blir dette selvsagt en grov skisse av historien hvor mange nyanser uteblir (for eksempel Dixiecrat-valget i 1948), men det som er helt klart er at det først var når borgerrettighetsbevegelsen på 1950- og 60 tallet fikk støtte i Det demokratiske partiet – og da særlig av John F. Kennedy (som var president fra 1961-1963) at det var duket for en grunnleggende endring i partitilhørighet og partiidentitet. Demokrater sier gjerne at det var rasisme som fikk republikanerne til å vinne over sørstatene fra og med denne perioden, som en klar protest mot borgerrettighetsbevegelsen, mens republikanerne sier det var økonomiske og kulturelle årsaker. Det som er helt klart er at det tok mange tiår før forvandlingen var komplett.

Det er gjerne Richard Nixons “southern strategy” i presidentvalget i 1968 som anses som startskuddet for republikanernes dypdykk i sørstatsvelgere (selv om Barry Goldwater i valget i 1964 fortjener mye av “æren”). Denne sørstatsstrategien er notorisk for å ha spilt på raseskepsis (der man rettet kampanjen mot hvite sørstatsvelgere som følte at svarte amerikanere var i ferd med å få for mange rettigheter). Men å endre partitilhørighet tar tid. Først begynte velgere i sørstatene å stemme på andre presidentkandidater enn fra Det demokratiske partiet (George Wallace, tidligere demokrati, nå uavhengig på grunn av nettopp borgerrettigheter, klarte å vinne fem gamle Confederacy-sørstater i 1968, de samme som Goldwater hadde vunnet for republikanerne for første gang i historien i 1964).

Ronald Reagan, republikansk presidentkandidat i 1980, så at dette virket og fortsatte sørstatsstrategien. Han startet sin kampanje i en liten by ved navn Philadelphia, Mississippi, kjent for drapet på tre borgerrettighetsaktivister på 1960-tallet. Reagan stod ved siden av en kjent “segregationist” (altså en som var for raseskillet kjent fra tiden mellom borgerkrigen på 1860-tallet og borgerrettighetsbevegelsen på 1960-tallet) og proklamerte at han var for delstaters rettigheter (“states’ rights”), et kodeord for raseskillet, Jim Crow-lover og sørstatenes tradisjonelle tilværelse.

Men hvite velgere i sørstatene identifiserte seg slettes ikke som republikanere enda. Litt etter litt, med hvert valg, ble det flere og flere som stemte og identifiserte seg som republikanere. Først på presidentvalgsnivå (Nixon og Reagan), og litt etter litt på mer lokalt nivå. Ikke før mellomvalget i 1994 – faktisk! – så man det endelige resultatet av den geografiske ombyttingen av partitilhørighet i USA: En stor gruppe unge, hvite og (selvsagt…) mannlige representanter og senatorer seilte inn i Kongressen som republikanere fra sørstatene. Newt Gingrich ble lederen for republikanerne i Representantenes Hus og utfordret liberale president Bill Clinton nådeløst og endeløst (jf. påfølgende etterforskning om Whitewater og Monica Lewinsky).

Dette kalles gjerne for den store “sorteringen”. Og her holder vi tunga rett i munnen: en partipolitisk omsortering er ikke det samme som polarisering. Omsorteringen av amerikanske velgere på slutten av det 20. århundret viser altså til at de som tidligere hadde stemt på demokratene i sørstatene – altså hvite (menn) – nå byttet parti og ble republikanere. Samtidig – etter at Det demokratiske partiet støttet borgerrettighetsbevegelsen – begynte svarte amerikanere (overalt i USA) og stemme på demokratene heller enn på Lincolns parti. Denne omsorteringen hadde både en geografisk (sørstatene) og en rasemessig komponent.

Det er altså ikke slik at amerikanske velgere plutselig ble mer polariserte – altså slik at demokratene ble mer venstrevridde og republikanerne mer høyrevridde. (Når det kommer til demokratene kan vi vel heller si det motsatte, dersom man sammenligner de siste presidentkandidatene deres mot de meget progressive kandidatene på 1970- og 1980-tallet). Derimot er det altså nå slik at de to politiske partiene er mer internt ideologisk homogene, noe som gjør at det er færre i det andre partiet man kan tenke seg å samarbeide med. Dermed ser vi mye mindre samarbeid ”across the aisle [of Congress]” nå enn før. Der hvor liberale republikanere fra Nordøst før kunne samarbeide med liberale demokrater fra Vest befinner disse seg nå i samme parti. Deres samarbeid blir derfor ikke karakterisert som partisamarbeid, ”bipartisanship” etc. De gamle Sørstatsdemokratene er nå republikanere, og har igjen flertallet i Representantenes Hus.

Samtidig som sørstatene ble mer republikansk i siste halvdel av det 20. århundret, har også denne regionen vokst kraftig i antall innbyggere og verdiskapning – med andre ord, den er blitt mer og mer viktig politisk sett og mer og mer innflytelsesrik. Sørstatene er altså meget viktig for å forstå den moderne amerikanske politiske utviklingen. Som altså da ikke kjennetegnes av polarisering.

For de av dere som vil lese mer om dette, anbefales statsviteren Morris Fiorina, kanskje den største eksperten på omsorteringstesen. Se for eksempel innlegget hans på statsviterbloggen ”The Monkey Cage” som nå publiseres på nettet hos Washington Post.

-Hilde



Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider. 

En sniktitt på Latin-Amerika

 

Latin-Amerika som region fokuseres ikke mye på i våre studier. Det betyr ikke at området er lite spennende eller irrelevant for studiet av fred og konflikt. Latin-Amerika er en region med sterk europeisk historie, med interessant utvikling og fremadstormende stater. I disse dager er regionen dessuten veldig dagsaktuell

Fotball-VM i Brasil gjør at vi har mer fokus på det latinamerikanske kontinent enn vanlig. Dette er en region der fotball betyr mye – faktisk så mye noen steder at fotball er politikk. Eller vise versa, politikk er fotball. Under valget i Colombia 25.mai fikk landslagstreneren i fotball over 400 000 av stemmene. Og det uten at han stilte til valg. Men det er ikke finurlige fakta om fotball og politikk denne teksten skal handle om.

Det avholdes syv valg i Latin-Amerika i år. Tar man med fjoråret, er det ni land som har hatt nasjonale valg i relativ nærhet i tid. Det åpner for studering av politiske trender, av nye velgermønster, av sammenlikning i valgdeltakelse mellom naboland. Ikke alle er preget av fotball i like stor grad. Det er en annen trend som er mer fremtredende: nedgangen den politiske høyresiden har sett. Det spekuleres i hvorvidt høyresiden etter hvert forsvinner.

Colombia er, sammen med Panama og Mexico, de tre landene som holder stand mot den antatte trenden vi ser. Her holder høyresiden fremdeles fortet, og det er altså bestemt at den skal fortsette å gjøre det i fire år til i både Colombia og Panama, som hadde valg 5.mai i år. Mexico velger president for seks år og har ikke valg før i 2018. Det betyr at de også vil ha en høyreorientert nasjonalpolitikk i fire år til.

Fjoråret så valgskred i Chile og Ecuador, til fordel for venstreorienterte politikere. I mars vant venstresiden valget på El Salvador. Det samme skjedde på Costa Rica i april. Det antas at venstresiden vil vinne også i de forestående valgene i Bolivia, Uruguay og Brasil til høsten. Brasil fremstiller seg selv som landet uten en høyreside. Det er med andre ord antatt at kun de avholdte valgene i Panama og Colombia har konservativt utfall.

Det større bildet av denne politiske trenden viser land som Cuba, Nicaragua, Argentina, Venezuela og Peru, som alle har relativt venstreorienterte regjeringer. Å kalle de venstreorienterte kan anses å være en overdrivelse, da flere av disse regjeringene har konservative trekk. Allikevel er fellestrekk som fokus på fattigdomsbekjempelse og økte råvarepriser noe som bringer disse statene sammen, og som blant annet har resultert i ulike handelsavtaler mellom statene. Den latinamerikanske venstresiden har for eksempel opprettet en selvstendig regional handelsblokk: Unasur.

Av landene som her er nevnt er det et fåtall som er høyreorientert. Årsakene til dette er mange, og det er ikke slik at det er venstresiden som har vunnet. Den politiske situasjonen i Latin-Amerika fortsetter å være interessant, og de tre forestående presidentvalgene i år vil vise om den venstreorienterte trenden fortsetter, eller om høyresiden er sterkere enn antatt.

-Cecilie



Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider. 

Rethinking human nature in IR

A few students have asked me what I will be reading this summer. My answer: I´ll be reading up in two distinct areas of thought that I think are really interesting for us politicos. The first is in the area of human nature studies.

Social theories usually assume something about our nature, often implicitly. As good political theorists we ought to reflect on the role these assumptions play. We should not only know the role they play in the thought of the big thinkers such as Hobbes or Locke or Rousseau, all of whom stress different ´natures´ when they develop their account, but also be sensitive to how and why ideas about our nature have altered over time. Take for example Darwinian or Freudian ideas: both have exercised a considerable influence when it comes to explaining (and in the case of Darwin) justifying war, even though we don´t really consider either a “political thinker”.

It is not just grand theory that dwells on human nature. Policy is also framed in terms of our background assumptions on the topic, as Maddison well understood: “what is government itself but the greatest of all reflections on human nature”. When we role out a new policy, or even consider an option, do we assume people are trustworthy, sociable, rational, or are they egoistic, greedy, aggressive, or some mix of all the above (and more)? 

The point is to grasp the fact that thinking about human nature is important. International Relations scholarship, it should be said, remains skeptical about the relevance of human nature. In spite of a rich seam of thinking on the topic - read Hobbes for example, and you quickly appreciate he was an astute observer of individuals – thinking about human nature is rarely explored in any great depth, save a few cursory observations: that we are aggressive, or inclined to form in and out groups and so on. I remember my old Professor dismissing the category as it in effect explains everything and so in effect it tells us nothing. That might be so, but I think that things are set to change. The time has come to once gain take human nature seriously. Why? Because thanks to the new ´sciences of human nature´ we are now learning extraordinary new things about who, or perhaps we might say “what”we are.

For want of a better term this renewal constitutes something of a “cerebral” turn in social theorizing, in essence because it is a subject focused on the mind, the brain, what goes on in one´s head. We when we engage with the subject we are led in the direction of evolutionary psychology and the neurosciences, not to mention evolutionary theory and gene theory. Ever heard of epigenetics? What about the sciences of the mind? No, well start reading! Collectively, the ideas in these areas represent an exciting development.

So what is being said? Well, each author of course differs, and they don´t all agree, so we need to focus on the particular arguments of each author. If we take someone like Stephen Pinker, in ranging across these traditions, he talks about a new ´biological realism´. This is not the same as the ´realism´ we associate with International Relations thought - though there are some interesting parallels – but it is realistic because  we are able to undertstand homo politicus as he or she is (as opposed to how we would like them to be). And part of this understanding requires an appreciation of how the brain functions. Reading Pinker involves discussions about the regions and operations of the brain: do you know where the amygdala is and what it is purportedly supposed to do? We also need to be sensitive to our evolutionary origins and we need to factor in a genetic dimension to our reflections on who we are.

It is all very interesting and a far cry from the things I was taught in my political theory class as a student. Someone like Pinker is controversial, not least because he overturns many deeply held assumptions about our “nature”. Issues related to our consciousness for example, (that the mind is non-material), or the relative importance of nurture (Locke´s experience) as opposed to nature in explaining motivations raises eyebrows. But in stressing the “better angels” of our nature, he offers an optimistic (though by no means naïve) account of our progress. As we unfold the significance of this strand of thinking, with its emphasis on the anatomy of the individual, we come to realize that many issues in political theory are cast in a new light: questions pertaining to happiness, truth, rationality, how we remember, our moralizing faculty, our sociable-ness, and of course that old nutshell  - our aggressiveness. All in some way are rooted (though not entirely determined) by this biological (and evolutionary) reality. So the metaphor goes, we appear to be “hardwired” in some ways; for instance we “grow” (rather than learn) language and we house a propensity for aggressiveness in different parts of the brain depending on the nature of the situation.  Particularly interesting is the implication that (once again) the natural (hard) sciences have something to contribute to the social sciences, overturning an abiding assumption of a natural separation of these areas! And what is also encouraging to see is that there is a confidence and clarity to this thinking – the spectre of relativism seems less prevalent amongst these thinkers. Finally, the cross-disciplinary nature of the project is refreshing. As students of politics we are familiar with the importance of reading up on history, economics, law and so on, but biology, chemistry, neurology! Suddenly a whole new frontier awaits exploration.

So as students of Conflict and Peace the lesson I draw from this strand of thought is that if we want to reflect on war, or get a better take on what we mean by “agency”, if we want to get to grips with the nature/nurture distinction, or reflect on ideas about innate evil or male aggressiveness - plus a whole lot more - then we should flick through the areas that inspire this thinking. We should look to Wilson´s Sociobiology, or Diamond´s “The World Until Yesterday”, or Kahneman´s “Thinking Fast, Thinking Slow”. Basically, we need to read outside the canon! And though the differences with say Kenneth Waltz´s reflections on human nature at first sight appear to be legion, in time one also sees similarities, at least with Realist thought. For example the idea of a foundation (biological realism) or truth or a reality of sorts (humans as they are) that must be taken into account if we are to realistically pursue an option is an outlook shared by both positions.

This is all very celebratory. There are of course limitations. Read a lot of this literature and one is struck by how accommodating it is to the liberal version of politics. Is this coincidental or has it something to do with the fact that much of the thought is being generated in the US? Another, perhaps deeper problem (paradox even) appears to be that any biological realism associated with the sciences of human nature are developing at the very time that advances in the sciences appear to allow for a potential (and profound) re-engineering of this nature. For the first time in human history we are on the threshold of willfully altering our nature, a point recognized in all its profundity by Fukuyama. Perhaps the most significant concern is the idea that this turn represents a new vogue for eugenics. There is something in this, and we must guard against any easy adoption or manipulation of these ideas for distasteful ends.

I mentioned two trends. A second trend  - unsurprising really – is that thinking about ´capitalism´ is back! Marx once again matters; particularly the later Marx and his weighty ruminations in Das Capital. In contrast to the new sciences of human nature that emphasize a biological realism at play, the Marxist inspired position stresses that if we are to properly understand our contemporary situation then we must look anew at the capitalist system for it is this system of accumulation that provides the ´systemic thrust or directionality´ that places us all – as pawns – in a particular spot. One of his great insights (among many) is that we should look beyond the relations of exchange to the underlying relations of production, for it is here that we see the social realm as it “really is”. Though no Marxist, Thomas Piketty´s important recent magnum opus on Capitalism in the Twenty-First Century, which examines inequality over the “longue duree”, is set to be a new classic and reflects this growing interest in "Capitalism studies".

Both areas are tremendously exciting, and I will talk about the Marxist strain in a later blog to come, but I wonder, do they compliment one another in any way? There is a congruence – epistemological - that is of interest, and there is a divergence, also interesting that warrants mention. The point about epistemology: things aren´t (entirely) relative, our knowledge seems to once more be anchored in something, something material perhaps, the brain, our neurology, or evolutionary theory or our genes, or the material relations associated with capitalism...

And the divergence? Well there are of course many, but the biological realism of Pinker is essentially optimistic and comfortable with liberalism and capitalism, it does not provide a challenge to the status quo ante as such, indeed his analysis of the key trends that explain a global reduction in the levels of violence place the market at the heart of any positive story to be told. But modern variants of Marxist inspired thought, focused on capitalism, stress the commodification and contamination of nature, its blurring as we engineer anew who we are. There is a relentless and troubling logic at work, driven by the impersonal forces associated with modernity and the market. There is then, a profoundly critical dimension to the analysis and as such it offers an alternative vision of how things should be. But do they relate? Perhaps. Unlike ships in the night, they are not destined to pass one another in silence. If we want to know how to make a more peaceful world, one that promotes individual and collective happiness, and one that lives in a more harmonious relationship with its natural environment, then developing our “better angels” will require of us that we begin by first questioning the context in which we cultivate these propensities. In my view, this will probably require a more comprehensive revisioning of the economic system along the way, just as it requires a fuller and more accurate appreciation of who and what we really are.

We´ll be looking into this next semester, so get reading!

Suggested reading: Roger Trigg, Ideas of Human Nature: A Historical Introduction, 1999
Stephen Pinker, The Better Angels of our Nature: How Violence has Declined, 2011

Thomas Piketty, Capitalism in the Twenty-First Century, 2014

Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider. 

Vanskelig å samarbeide når alle tjener på det

Dagbladet skrev i går en sak om at karbondioksidnivået på hele den nordlige halvkule nå for første gang er blitt målt til 400 ppm (parts per million), ifølge FN-organet Verdens meteorologiorganisasjon (WMO). WMO mener at økningen forsterker teorien om at klimaendringer er menneskeskapte og som vanlig er i forbindelse med den typen nyheter advarer nå forskere om at tiden er i ferd med å renne ut dersom vi skal få bremset klimaendringene. I følge Dagbladet mener den norske klimaforskeren Pål Prestrud at dilemmaet nå er at «makthaverne må innse at utslippene må reduseres drastisk i løpet av kort tid».

Det fremstår som lettere absurd at verdens ledere ikke klarer å bli enige om tiltak alle ville ha tjent på. Freds- og konfliktstudentene som nå er på vei inn i et par vel fortjente feriemåneder vet imidlertid at nettopp det at alle tjener på klimatiltak kanskje er klimatiltakenes største problem. For enten en stat selv kutter sine utslipp eller ikke så tjener den på at andre gjør det. På kort sikt tjener de faktisk mest hvis alle andre kutter i sine klimautslipp, uten at de selv gjør det. Det som er kollektivt rasjonelt, eller best for alle – nemlig at alle stater kutter utslippene sine – er dermed i konflikt med det som er individuelt rasjonelt, eller best for en selv – å la andre kutte sine utslipp før en evt. vurderer å gjøre det selv. Utfordringen er derfor ikke, som Prestrud later til å mene, at verdens ledere må innse at de tjener på at utslippene kuttes. Utfordringen ligger i det å organisere det internasjonale samarbeidet for å redusere utslippene av skadelige klimagasser slik at det blir mer kostbart for enkeltstater å stå utenfor samarbeidet enn det er å la andre gjøre jobben for seg.



Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider.