Vanskelig å samarbeide når alle tjener på det

Dagbladet skrev i går en sak om at karbondioksidnivået på hele den nordlige halvkule nå for første gang er blitt målt til 400 ppm (parts per million), ifølge FN-organet Verdens meteorologiorganisasjon (WMO). WMO mener at økningen forsterker teorien om at klimaendringer er menneskeskapte og som vanlig er i forbindelse med den typen nyheter advarer nå forskere om at tiden er i ferd med å renne ut dersom vi skal få bremset klimaendringene. I følge Dagbladet mener den norske klimaforskeren Pål Prestrud at dilemmaet nå er at «makthaverne må innse at utslippene må reduseres drastisk i løpet av kort tid».

Det fremstår som lettere absurd at verdens ledere ikke klarer å bli enige om tiltak alle ville ha tjent på. Freds- og konfliktstudentene som nå er på vei inn i et par vel fortjente feriemåneder vet imidlertid at nettopp det at alle tjener på klimatiltak kanskje er klimatiltakenes største problem. For enten en stat selv kutter sine utslipp eller ikke så tjener den på at andre gjør det. På kort sikt tjener de faktisk mest hvis alle andre kutter i sine klimautslipp, uten at de selv gjør det. Det som er kollektivt rasjonelt, eller best for alle – nemlig at alle stater kutter utslippene sine – er dermed i konflikt med det som er individuelt rasjonelt, eller best for en selv – å la andre kutte sine utslipp før en evt. vurderer å gjøre det selv. Utfordringen er derfor ikke, som Prestrud later til å mene, at verdens ledere må innse at de tjener på at utslippene kuttes. Utfordringen ligger i det å organisere det internasjonale samarbeidet for å redusere utslippene av skadelige klimagasser slik at det blir mer kostbart for enkeltstater å stå utenfor samarbeidet enn det er å la andre gjøre jobben for seg.



Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider.