The Humanitarian Triad

By Raymond Apthorpe

As humanitarian studies gather pace and volume, perhaps to begin with as a distinct sub-area within international affairs, international relations, and development studies, some distinctive concepts and methods of analysis will be required, not least to determine the morality – and immorality – of material and immaterial action proposed or actually taken across borders in the name of humanity, brought up now for evaluation.  First, obviously, a conceptual elaboration is needed of what we might call ‘morality-in-practice’.  Second, a dimensioning of humanitarian praxis which among other things can facilitate a consequentialist approach to be taken towards judging the morality-in-practice of an intervention with attention paid to its outcomes as well as its aims and methods.

What humanitarian is, may not be completely reducible to what humanitarian does, but for humanitarian praxis concerns that surely is a core mantra regarding for example the delivery and distribution of emergency goods and services to an afflicted population, particularly as these are experienced by the intended receivers and those equally in need but not served.  Absolutely, what humanitarian does is what overwhelmingly matters when it comes to inquiring as to what difference such assistance makes, or fails to make, with negatives as well as positives to appraise.  What in other regards it might ‘mean’, say normatively, is another thing altogether in abstract theory unrelated to praxis. 

In four lectures given during my visit to Bjørknes University College, and particularly the lecture that was hosted at PRIO (jointly also with Bjørknes University College and the Norwegian Centre for Humanitarian Studies), what (perhaps provisionally) I term ‘The humanitarian triad’ was pleased to make its first public appearance. I conceive of that as a step on the way towards, so to say, getting a handle on the morality-in-practice of humanitarian intervention.  What is it? In short, a tripartite proposition, expressed in Just War language, that humanitarian intervention can possibly be moral-in-practice only if what is involved is three fold: a just cause, addressed by a just method, ending in a just outcome.

Fail any one of these tests, but arguably (in consequentialist terms) the third above all, and there could even be a case for the interveners to have a criminal charge to face in the Hague, as well as a burden of immorality to bear. It is not enough simply to have a just cause to take up, perhaps even by force of arms and despite all the head- and heart-searching that always goes along with decisions to be made about the risks and use of lethal weapons. It is no validation of civil action simply to eschew – when it does - armed intervention. If you can’t with reasonable confidence forecast the consequences of an intervention where is the morality-in-practice, but instead just go on (however wittily) about ‘stuff happens’ especially when evidently things are not turning out to your liking, where is the  morality-in-practice of going to war, or going to aid, in the first place? ‘Nowhere’ says the humanitarian triad, ‘nowhere at all’.

In these four lectures the focus is particularly on what I term ‘civil humanitarian intervention’ – such as an emergency relief aid programme across borders, invited normally though such is after a negotiation process in which conditions are imposed and other special provision made, to be delivered by an INGO primarily on behalf of itself and its donors. Normally the ‘humanitarian intervention’ expression tout court connotes not an INGO doing or attempting doing something, but a military body acting forcibly as directed by a government (and normally without an invitation so to say to trespass). So here already comes one problem for humanitarian studies. Compared with what is known about just causes across borders and the governments that take them up or not, other than in a few cases practically nothing is known, publicly that is, about INGOs and which just causes they take up or not, when and why, and so forth.

Clearly the sooner that is researched the better. Why not check that out with any friendly INGO near you and report back.

Another conundrum (to be researched) is that while as a rule (but definitely not always) INGOs abhor having any relationship with a military, the means to intervene which INGO’s consider to be just are seldom spelled out. Usually in this respect there will be very little for humanitarian studies to go by other than claims that today’s absolutely urgent humanitarian emergency is even worse than yesterday’s, that the principal thing is simply ‘to help’ where possible with the resources available, and to get on with that job without further delay. Admittedly along with such ‘helping’ as is well known goes ‘triage’ and ‘targeting’, and affirmations about the codes of ethics required for impartial and neutral  practice and the importance of the ‘partnership’ to which they have signed up. But little else. And unless I am mistaken (check  that out) not even either of those two features has been seriously researched other than in a case or two whether cross-culturally or otherwise as to their morality-in-practice.

Here then come two further areas for urgent research: one, to determine just exactly what is such ‘helping’, as it is actually approached and undertaken what it can achieve as an intervention; two, to establish to what extent the codes of practice to which INGOs have signed up are necessary and sufficient to be effective ‘on the ground’ either for emergency relief assistance that is meant to succour, or for human rights protection meant to show solidarity, or both, or neither.   

Of our triad of graces for humanitarian studies it is, however, just outcome that currently is the most difficult even to talk about with any authority, not outcomes during or after an intervention, but what in advance can be reasoned to be its most likely outcomes and impacts. For carrying out ex post factum evaluation, guidance abounds, for ex ante there is practically none. Until this lacuna is remedied ‘stuff happens’ escapology will only continue to be able to rule unopposed. Stop that! 

    

Finally, about the justice of international justice at large and what can be learned from the workings of the ICJ and its outcomes, arguably there are morality-in-practice questions to ask of those too given as has been reported what it has to work as it goes its business is not an unproblematic integration of ‘anglo-saxon’ common law with ‘roman law’ ideas and procedures, but something closer in some regards to an unstable, and unreliable, fractured conjuncture.  

In short, friends, a sea of humanitarian studies dissertation topics awaits you, all of which you will find to be remarkably doable provided only that first you define them down to one or two essentials, then rise confidently to their challenges! Best wishes and good luck.  

About Raymond Apthorpe

Dr. Apthorpe is Vice President of Council at the Royal Anthropological Institute, London; Honorary Professorial Research Associate at SOAS, University of London;  Advisory Associate at the Institute of Social Studies at the Hague Erasmus University, and is taking up a visiting professorship at the London School of Economics next month. In his former capacity at the Australian National University (ANU) where he held classes on international humanitarian assistance in an ANU – Bjørknes – PRIO graduate programme in international affairs. Raymond has long been one of the leading scholars examining the policies and practices of humanitarian and development assistance, including extensive involvement with evaluations of a large humanitarian programmes. Previous affiliations with different UN agencies in Geneva, Taiwan and the Philippines, and extensive fieldwork in East and West Africa (11 years) doing research and university teaching.

Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider. 

Colombias internt fordrevne

Hvert år presenterer Flyktninghjelpen et flyktningregnskap. I år viser flyktningregnskapet dystrere tall enn noen gang. Med ‘noen gang’ menes tiden fra Flyktninghjelpen begynte arbeidet med å registrere antall flyktninger globalt – etter andre verdenskrig.

Et av landene med høyest antall registrerte mennesker på flukt er Colombia. Det er registrert minst 6 100 000 mennesker som er enten internt fordrevne eller flyktninger i Colombia. Bare Syria har et høyere tall. At Syria er øverst på listen vil ikke overraske mange, vi hører daglig om det som skjer i det borgerkrigsherjede landet. Colombia, derimot, kjenner vi lite til

.

Regionalt er Colombia øverst på flere lister. Det er det landet i Amerika som flest har flyktet fra, med sine 413 369 personer. Det er også det landet med flest internt fordrevne i regionen – 5 700 000 har forlatt sine hjem i Colombia. Totalt gikk både tallet på flyktninger og antall internt fordrevne opp i 2014 sammenliknet med tidligere år. Regional oppsummering fra Flyktninghjelpen slår fast at «konflikten i Colombia, narkovold og klimaendringer er de viktigste årsakene til at folk drives på flukt i Latin-Amerika. Et lyspunkt det siste året er at fredsforhandlingene mellom FARC-geriljaen og den colombianske regjeringen fortsetter på Cuba» (Flyktninghjelpen 2014:74).

Colombia har det siste året vært preget av en relativ optimisme til at den 50 år lange konflikten kan finne en løsning ved forhandlingsbordet. Samtidig så har det ikke vært noen våpenhvile under forhandlingsprosessen, og folk på landsbygda i Colombia fortsetter å bli fordrevet. «Kamphandlinger mellom væpnede grupper, trusler, overgrep som tvangsrekruttering av barn og seksuell vold, miner, utpressing og målrettede angrep på menneskerettighetsaktivister og lokale ledere er hovedårsakene til fordrivelsen» (Flyktninghjelpen 2014:77). Minoritetene rammes hardest; urfolk og afrocolombianere. I tillegg er urbaniseringstrenden veldig synlig i Colombia – internt fordrevne søker vanligvis tilflukt i byer. De flykter til de fattige delene av byene, og dermed ofte også de mest voldelige bydelene. Dette kan igjen føre til intern forflytting senere innad i samme by. Denne urbaniseringsproblematikken er en av flere globale trender i flyktningebildet. Det blir jevnt over flere flyktninger og internt fordrevne, klima og naturkatastrofer blir en stadig mer sentral årsaksfaktor til at mennesker må flykte, og det er en økende flukt til byene. At 63 % av verdens internt fordrevne kommer fra bare fem land (Syria, Colombia, Nigeria, DR Kongo og Sudan) viser hvor stort dette problemet er i de landene det gjelder.

42 av verdens 50 farligste byer ligger i Latin-Amerika, og det er narkokartellene og kriminelle bander som holder dødstallene oppe. Selv om narkokartellene har spredd seg noe de siste årene, har de tradisjonelt holdt seg i Colombia og Mexico. Optimismen knyttet til fredsforhandlingene i Colombia har å gjøre med enigheten de har fått til rundt viktige temaer som landbruksreform, FARCs fremtid som politisk organisasjon og narkotikapolitikken. Samtidig er det en stor utfordring at den sterke høyresiden i landet, sammen med rike landeiere, er imot fredsprosessen. Så selv om prosessen er i gang, og de kanskje er nærmere en løsning enn de har vært på 50 år, så er det fremdeles langt igjen før det er trygt for disse millionene av mennesker å vende tilbake til sine hjem.



Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider. 

Obama og ISIL

Denne høsten har jeg fått tildelt den interessante oppgaven å undervise i «Terrorism and Counterterrorism», hvor vi ser på både hva fenomenet terrorisme egentlig er samt hvordan liberale, demokratiske stater utformer terrorbekjempelsesstrategier. Dette er en av grunnene til at det er veldig moro å jobbe på Freds- og konfliktstudier – for eksempel blir det helt legitimt at jeg midt i arbeidstida sitter på Cafe Christiania og lærer om jihadisme på et Civita frokostmøte. (Gratis frokost! En gang fattig student, alltid fattig student.)  I neste uke får vi besøk av en av paneldeltagerne på frokostmøtet, Thomas Hegghammer, som skal gi oss enn innføring i det han kaller voldelig islamisme. Videre i semesteret vil vi få mange flinke gjesteforelesere fra Forsvarets Forskningsinstitutt og Institutt for Forsvarsstudier, og jeg vil få boltre meg i et dypdykk i USAs terrorbekjempelsesstrategier siden 11. september 2001 når jeg skal undervise i meget aktuelle og vanskelige temaer som overvåkning, tortur og den vanskelige balansen mellom liberale demokratiske verdier og det å trygge sine egne borgere mot terrorangrep.

I USA er det nå – som vanlig – en debatt hvor høyresiden anklager President Obama for ikke å gjøre nok for å bekjempe terror. Mens Obama holder steinhardt på sin – for øvrig meget konsekvente – ikke-militære (ikke-)strategi – hører man fra haukene i Det republikanske partiet at dette jo er veien til fortapelsen. (For øvrig, grunnen til at jeg skriver at Obama har en ikke-strategi overfor ISIL er at han i en pressekonferanse den 28. august sa at han ikke hadde noen strategi overfor ISIL.) Obama somler som en ekte akademiker og ønsker helt åpenbart ikke å forhaste seg. Han har hele tiden holdt fast på det medisinske prinsippet «Primum non nocere» («først av alt, skad ikke») og mener tydeligvis at militær intervensjon som oftest betyr mer trøbbel og dårligere langtidsutsikter for en varig løsning på hva det nå er utfordringen er.

Utfordringen i denne saken er, som Hegghammer og Anders Romarheim (som også gjester oss i høst!) diskuterte på møtet i dag, at det er vanskelig å vite om det koster mer å unnlate å gjøre noe enn det koster å gjøre noe. Med «koster» mener jeg grad av trussel mot vestlige interesser, og med «gjøre noe» mener jeg en eller annen form for militær aksjon, om dette skulle være spesialstyrker eller en Libya-lignende intervensjon. Obama (og Hegghammer) mener at man enda er der at det vil forverre situasjonen om man tyr til militærmakt, selv om det virker som om USA nå venter på at det skal bli internasjonal enighet om en slags koalisjon som kan «gjøre noe».

Kanskje får vi et slags signal på hvilken vei Obama – og derfor NATO – går nå på torsdag, når det store NATO-møtet avholdes i Wales. Følg med, studenter!

(PS! For en digresjon, sjekk ut følgende ramaskrik etter at Obama avholdt pressekonferansen jeg refererte til i bloggen iført en beige dress.)

-Hilde



Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider. 

Fire gode råd for første uke på FK

Enten du er del av den nye førsteårsgjengen på freds- og konfliktstudier eller begynner på andre- eller tredjeåret har denne uken stått i studiestartens tegn. Det innebærer fadderuke, grilling, båttur, muligheter for å treffe kvinnen eller mannen i ditt liv og gode sjanser for å bli kjent med nye mennesker. Det betyr imidlertid også at du allerede har tatt fatt på et nytt studieår. I det følgende skal jeg gi deg noen gode tips til hvordan du kan bruke den første uken på Bjørknes Høyskole til å få mest mulig ut av studiene. 

Studiehverdagen er full av frihet og muligheter til å bruke tiden som du synes det er best. For de fleste av oss er det både et gode og en utfordring. For mangelen på faste arbeidstider blir fort mangel på fritid hvis man ikke planlegger. Planlegging handler om å strukturere studiene sine slik at en rekker igjennom det du må i tide til eksamen, men også om å skille fritid fra arbeidstid, slik at grillingen, flørtingen og det å treffe nye og gamle venner ikke blir noe du gjorde i fadderuka, men ikke fikk tid til siden. Første råd er derfor:…

… Skaff deg oversikt!

I denne første studieuken får du stort sett all informasjon du trenger for å planlegge studiesemesteret. Du får forelesningstidspunkt, informasjon om og innloggingsdata til Qybele, pensumoversikter og informasjon om eksamen. Spør du psykologene her på bygget vil de imidlertid fortelle deg at sjansene for at du får dette med deg denne uka er begrensede. Ved studiestart er nemlig de fleste mest opptatt av hvordan de ser ut på håret og om de andre liker dem. Sørg derfor for å…

… samle studieguider og all relevant informasjon i en egen perm. Så kan du sette deg ned med kalenderen og legge en plan for semesteret når du begynner å ha dannet deg et bilde av hvorvidt sveisen slo an eller ei. Neste steg er å

… skaffe deg en oversikt over hva du må lære og hvilket pensum som egner seg best. Du bør skaffe deg bøkene læreren har anbefalt, men husk at du ikke testes i bøkene, men i pensum for faget. Finner du nyttige nettressurser eller bøker utover det foreleseren din har anbefalt deg som kan hjelpe deg til å forstå dette enda bedre er det ideelt! Et annet nyttig tips er å …

… snakke med dem som ligger foran deg i løypa! Freds- og konfliktstudier er kjent for et godt studiemiljø. Vær frimodig på å oppsøke studenter som har tatt de fagene du skal ta. De har nyttige tips til hvordan du bør bruke tiden din for å lære mest mulig av det du skal kunne i faget.

-Tomas

Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider. 

En sommer (nesten) uten agurknytt - er det godt nytt eller dårlig nytt?

Sommeren 2014 kommer for meg til å bli husket for (blant annet) en rekke dramatiske hendelser som preget og fortsatt preger nyhetsbildet. Sommeren er jo som kjent tiden for såkalte agurknyheter, og det er ikke det at slike nyheter har vært fraværende i år, men politikeres slanketips, kjendisers drømmeferier, kosedyr på avveie, katter i trær og øvrig saker i agurkmixen har ikke fått dominere nyhetsbildet slik det pleier i sommerferien. «Heldigvis!» kan man si, helt til du tar realiteten bak de dominerende nyhetene innover deg. For hadde flere agurknyheter vært ensbetydende med at det ellers var rolig rundt om i verden så skulle jeg gjerne lest mer om både fru Hermansen og flueinvasjonen på Valevåg Camping i Sveio. Men verden går sin gang, selv når Norge tar ferie. Og denne sommeren har det kommet tydeligere frem enn på lenge at ikke alle tar ferie i juli. I særdeleshet har den blodige krigen på Gaza, kampene i Øst-Ukraina med nedskytingen av Malaysia Airlines Flight 17 som en tragisk konsekvens og ISILs (IS) stadige fremrykking i Irak fått stor plass i norske medier og skapt dårlig stemning i norske hus og hytter. Tenke seg til å bli møtt av avisforsider med bilder av døde mennesker midt i ferien da gitt!

Men helt rettmessig har disse hendelsene fått bred omtale. For som sagt, verden stopper ikke opp selv om Norge gjør det, og vi har absolutt ikke vondt av å bli påminnet dette. Så kan man være kritisk til at de ulike mediene sjeldent makter å dekke mer enn én, maks to, katastrofer om gangen og fort «glemmer» andre pågående kriser (det har tross alt vært uforminskede kamper i Syria, i Sør-Sudan bygger det opp til en sultkatastrofe av uante dimensjoner, Libya er på randen av kollaps, og slik kunne jeg fortsatt); de har i det minste, tilsynelatende, gitt mer rom til nyheter som faktisk betyr noe denne sommeren.

Så, er nedgangen i agurknyheter sommeren 2014 (merk: jeg har absolutt ikke noe empirisk belegg for denne påstanden, men la oss nå si at jeg har rett...) godt nytt eller dårlig nytt? Vel, sett fra den ene siden så er det positivt at mediehusene prioriterer viktige saker fremfor uviktige, trivielle søtsaker (selv når størsteparten av redaksjonen er på ferie); med andre ord: godt nytt. På den andre siden så er denne (påståtte) nedgangen, så lenge det skyldes slike forferdelige hendelser som nevnt tidligere, dårlig nytt, ikke minst for alle dem som er direkte rammet.

Sommeren 2014 har gitt mange nordmenn en følelse av å leve i en opprivende og usikker tid (en følelse forsterket ytterligere av de uspesifiserte terrortruslene mot Norge). Men hverken terrortrusler eller andres ulykke lar seg gjemme bak et lass med agurker og jeg ber derfor mediene om å forsette å ta mediekonsumentene på alvor. Det gjenstår imidlertid å se om årets agurknyheter er midlertidig syltet og blir hentet frem igjen neste sommer, om det faktisk er et skifte i sommerredaksjonene i de store mediehusene eller om denne sommeren bare har vært spesielt uhyggelig og dermed fremtvunget denne endringen.

Åh, forresten, velkommen som student på Freds- og konfliktstudier i neste uke til både nye og gamle studenter (det var vel det denne bloggposten egentlig skulle handle om…).

- Torstein

Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider. 

Studieleders oppsummering og betraktninger

Idet kongeriket Norge for alvor går inn i feriemodus og vi stadig nærmer oss en ny verdensmester i fotball er det på tide å oppsummere skoleåret 2013/14 og ønske dere alle en riktig god sommer.

Først av alt og nok en gang; Gratulerer til våre avgangsstudenter som etter tre intense men innholdsrike år er uteksaminert med bachelor i Freds- og konfliktstudier! Dere har god grunn til å være stolte av dere selv og dere kan med ekstra god samvittighet nyte noen avslappende sommerdager.

Men det hele startet som vanlig i august. 39 nye fjes ble innlemmet i FK-familien som «freshmen» og de som nå var 2. og 3. klassingene vendte med ny giv tilbake fra en altfor lang sommerferie. Det startet med fadderuken, som satte den sosiale, men heldigvis ikke den faglige standarden for semesteret. I august arrangerte vi også, for første gang, Oslo Diploma Course on Human Rights, et samarbeid mellom UD, ILPI, angolanske myndigheter og organisasjoner og Bjørknes Høyskole. Vi ser frem til å ta imot nok en angolansk delegasjon til høsten. Flere flunkende nye emner ble undervist; The Ethics of War and Peace, The US in the Middle East og The Geopolitics of the Arctic (inkludert et vellykket studieopphold på Svalbard) og mange spennende gjester var innom, som generalmajor Robert Mood og mange andre (se bilder her).

Også vårsemesteret ble for mange kickstartet med en sosial happening, «studietur» til Hemsedal. Heller ikke dette satte standarden for det faglige, takk for det… Kort tid etter dro 1. klasse til Tanzania hvor de tilbragte 5 uker. Denne gangen minnet studieturen mer om «Allsang på grensen» enn «Paradise Hotel», altså var det god og jovial stemning og lite drama; godt jobbet (se bilder her)! 2. klasse måtte vente litt lenger på utreisen, men når den først kom så kom den godt; Israel og Palestina sto for tur i april/mai. Med unike møter og dype inntrykk ble denne studieturen nok en gang arrangert med stort suksess (se bilder her). 3. klassingene jobbet hele vårsemesteret (i alle fall i teorien) med bacheloroppgaven, kun avbrutt av et ukes kurs i Conflict Management in Practice.

Som student ved freds- og konfliktstudier blir du fra dag én fortalt hvor viktig det er å vise engasjement utover studiene. Og FK-studentene stiller i en særklasse når det kommer til dette! For fjerde året på rad arrangerte studentene en utrolig bra og ikke minst innbringende veldedighetsgalla tilinntekt for Flyktninghjelpen (se bilder her). Jan Egeland var ikke den eneste som var imponert og stolt av dere! I løpet av våren kom også studentavisen Betula ut for første gang, naturligvis etter initiativ fra FK-studenter. I studentdemokratiet markerte FK seg naturligvis, blant annet med å okkupere selveste toppvervet, studentrådesleder. Linjeforeningen opprettholdt sitt viktige og gode arbeid og mange FK-ere har jobber frivillig i organisasjoner o.l. Et prosjekt som er også er særlig verdt å nevne er den nyopprettede organisasjonen Dependa, startet og drevet av FK-ere som ble litt ekstra inspirert i Tanzania. Engasjement utover studiene vil gi dere et fortrinn når du en gang skal søke jobb, så fortsett med dette!

Alle vi i FK-fagstaben er enige i at det har vært et godt år. Vi setter stor pris på å jobbe for dere og sammen med dere, og vi ser frem til fortsettelsen. Det kommende skoleåret vil by på mange spennende emner, turer, diskusjoner og seminarer, og skulle det være tvil så kan vi forsikre dere om at fagområdet ikke blir mindre relevant og dagsaktuelt over sommeren...

Da gjenstår det bare å ønske dere alle en god sommer, og velkommen tilbake til høsten! En ekstra velkommen til alle nye studenter. Takk for i (skole)år.

- Torstein 

Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider. 

Amerikansk politikk: en historietime før mellomvalget til høsten!

For de av dere som er interesserte i amerikansk politikk så vet dere antakelig to ting: 1) i november er det såkalt ”mellomvalg” til Kongressen – altså valget midt i en presidentperiode, og 2) amerikansk politikk er kjempepolarisert – dvs. velgere og politikere har beveget bort fra det politiske sentrum mot de politiske ytterkantene på hver side. Punkt nummer 1 er korrekt. (Og det blir spennende, så følg med på Dagens DC i høst!) Punkt nummer 2 er ikke korrekt. Dette til tross for at polariseringstesen nå er blitt en etablert sannhet blant politiske journalister i USA (og her hjemme…).

For å kunne diskutere om amerikansk politikk er blitt mer polarisert eller ei, må vi (jippi!) gå tilbake og se på amerikansk politiske historie. Polariseringstesen berører det politiske jordskjelvet som omkalfatret hele det amerikanske politiske landskapet fra og med midten av det 20. århundret. Med andre ord: dette må man kunne, skal man skjønne seg på hva som ligger bak dagens politiske skillelinjer i USA.

Det demokratiske partiet er det eldste eksisterende politiske partiet i USA, og stammer fra Thomas Jeffersons dager (selv om det selvsagt ikke har forblitt uendret) sent på 1700-tallet. Det republikanske partiet, derimot, ble grunnlagt i 1854 for å protestere mot de andre politiske partienes pro-slaveri holdning. Det republikanske partiets base lå derfor hovedsakelig i nordstatene, hvor man ikke drev med slaveri lengre, samt statene vestover. Slagordet var ”free labor, free land, free men”. Det nye partiet fikk uhørt tidlig suksess når deres kandidat Abraham Lincoln vant presidentvalget i 1860, akkurat i tide til at borgerkrigen mellom nordstatene og sørstatene brøt ut våren 1861 da South Carolina bestemte seg for å bryte ut av unionen. Som kjent var ikke dette populært i Det hvite hus eller blant nordstatene, så en fire år lang borgerkrig fulgte. (Eller som sørstatene kaller det: ”The war of northern aggression”.) For øvrig var den amerikanske borgerkrigen en av verdens tidligste industrielle kriger, og antall tapte menneskeliv var meget stort – hele 620 000 døde.

I det hele tatt var det en traumatisk opplevelse for begge sider, men siden sørstatene tapte og ble ”okkupert” av nordstatsmyndighetene fra 1865 til 1877 (den såkalte ”Reconstruction” perioden) satt dette politiske, sosiale og økonomiske spor i sørstatsminnet. Som kjent hadde jo Lincoln erklært slaveri for opphevet under krigen, så sørstatene tapte både den militære kampen og den økonomisk-politiske ”krigen”. Den bitterheten dette medførte gjorde altså generasjoner av sørstatsfamilier til ihuga demokratiske velgere ved urnen – sørstatene var ”solid” for Det demokratiske partiet rett og slett helt til borgerrettighetsperioden. Derav frasen “the solid Democratic South” som var for en religiøs tese å regne i mange år i amerikansk valgpolitikk. Faktisk var det slik at Det demokratiske partiet ikke tillot svarte offisielle representanter på deres partikonvensjoner frem til 1924.

Nå blir dette selvsagt en grov skisse av historien hvor mange nyanser uteblir (for eksempel Dixiecrat-valget i 1948), men det som er helt klart er at det først var når borgerrettighetsbevegelsen på 1950- og 60 tallet fikk støtte i Det demokratiske partiet – og da særlig av John F. Kennedy (som var president fra 1961-1963) at det var duket for en grunnleggende endring i partitilhørighet og partiidentitet. Demokrater sier gjerne at det var rasisme som fikk republikanerne til å vinne over sørstatene fra og med denne perioden, som en klar protest mot borgerrettighetsbevegelsen, mens republikanerne sier det var økonomiske og kulturelle årsaker. Det som er helt klart er at det tok mange tiår før forvandlingen var komplett.

Det er gjerne Richard Nixons “southern strategy” i presidentvalget i 1968 som anses som startskuddet for republikanernes dypdykk i sørstatsvelgere (selv om Barry Goldwater i valget i 1964 fortjener mye av “æren”). Denne sørstatsstrategien er notorisk for å ha spilt på raseskepsis (der man rettet kampanjen mot hvite sørstatsvelgere som følte at svarte amerikanere var i ferd med å få for mange rettigheter). Men å endre partitilhørighet tar tid. Først begynte velgere i sørstatene å stemme på andre presidentkandidater enn fra Det demokratiske partiet (George Wallace, tidligere demokrati, nå uavhengig på grunn av nettopp borgerrettigheter, klarte å vinne fem gamle Confederacy-sørstater i 1968, de samme som Goldwater hadde vunnet for republikanerne for første gang i historien i 1964).

Ronald Reagan, republikansk presidentkandidat i 1980, så at dette virket og fortsatte sørstatsstrategien. Han startet sin kampanje i en liten by ved navn Philadelphia, Mississippi, kjent for drapet på tre borgerrettighetsaktivister på 1960-tallet. Reagan stod ved siden av en kjent “segregationist” (altså en som var for raseskillet kjent fra tiden mellom borgerkrigen på 1860-tallet og borgerrettighetsbevegelsen på 1960-tallet) og proklamerte at han var for delstaters rettigheter (“states’ rights”), et kodeord for raseskillet, Jim Crow-lover og sørstatenes tradisjonelle tilværelse.

Men hvite velgere i sørstatene identifiserte seg slettes ikke som republikanere enda. Litt etter litt, med hvert valg, ble det flere og flere som stemte og identifiserte seg som republikanere. Først på presidentvalgsnivå (Nixon og Reagan), og litt etter litt på mer lokalt nivå. Ikke før mellomvalget i 1994 – faktisk! – så man det endelige resultatet av den geografiske ombyttingen av partitilhørighet i USA: En stor gruppe unge, hvite og (selvsagt…) mannlige representanter og senatorer seilte inn i Kongressen som republikanere fra sørstatene. Newt Gingrich ble lederen for republikanerne i Representantenes Hus og utfordret liberale president Bill Clinton nådeløst og endeløst (jf. påfølgende etterforskning om Whitewater og Monica Lewinsky).

Dette kalles gjerne for den store “sorteringen”. Og her holder vi tunga rett i munnen: en partipolitisk omsortering er ikke det samme som polarisering. Omsorteringen av amerikanske velgere på slutten av det 20. århundret viser altså til at de som tidligere hadde stemt på demokratene i sørstatene – altså hvite (menn) – nå byttet parti og ble republikanere. Samtidig – etter at Det demokratiske partiet støttet borgerrettighetsbevegelsen – begynte svarte amerikanere (overalt i USA) og stemme på demokratene heller enn på Lincolns parti. Denne omsorteringen hadde både en geografisk (sørstatene) og en rasemessig komponent.

Det er altså ikke slik at amerikanske velgere plutselig ble mer polariserte – altså slik at demokratene ble mer venstrevridde og republikanerne mer høyrevridde. (Når det kommer til demokratene kan vi vel heller si det motsatte, dersom man sammenligner de siste presidentkandidatene deres mot de meget progressive kandidatene på 1970- og 1980-tallet). Derimot er det altså nå slik at de to politiske partiene er mer internt ideologisk homogene, noe som gjør at det er færre i det andre partiet man kan tenke seg å samarbeide med. Dermed ser vi mye mindre samarbeid ”across the aisle [of Congress]” nå enn før. Der hvor liberale republikanere fra Nordøst før kunne samarbeide med liberale demokrater fra Vest befinner disse seg nå i samme parti. Deres samarbeid blir derfor ikke karakterisert som partisamarbeid, ”bipartisanship” etc. De gamle Sørstatsdemokratene er nå republikanere, og har igjen flertallet i Representantenes Hus.

Samtidig som sørstatene ble mer republikansk i siste halvdel av det 20. århundret, har også denne regionen vokst kraftig i antall innbyggere og verdiskapning – med andre ord, den er blitt mer og mer viktig politisk sett og mer og mer innflytelsesrik. Sørstatene er altså meget viktig for å forstå den moderne amerikanske politiske utviklingen. Som altså da ikke kjennetegnes av polarisering.

For de av dere som vil lese mer om dette, anbefales statsviteren Morris Fiorina, kanskje den største eksperten på omsorteringstesen. Se for eksempel innlegget hans på statsviterbloggen ”The Monkey Cage” som nå publiseres på nettet hos Washington Post.

-Hilde



Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider.