Stormaktspill i Sørkinahavet

En av de aller viktigste konfliktsonene i begynnelsen av det 21. århundret er Sørkinahavet. Konflikten har ikke fått den mediaoppmerksomheten den fortjener, mye fordi den rett og slett er vanskelig å dekke for journalister. Det er naturlig nok få fastboende ute i havet, og det er vanskelig for en journalist å komme seg dit det skjer fordi området er så stort og de er avhengige av å få sitte på med en av aktørene, som ikke nødvendigvis ønsker utidig oppmerksomhet.

På tross av dette fraværet av journalistisk spenning er konflikten verdt å se nærmere på av flere grunner. Havområdet er en rik kilde til fisk, men har også potensielt svært store oljeressurser, som kan bli viktige framover for de landene som klarer få kloa i dem. Området er også kritisk for skipstrafikk med 3 ganger mer trafikk enn Suez, og 5 ganger mer enn igjennom Panama-kanalen. For landene i området, pluss Japan og Korea, er området kritisk for import av olje og andre ressurser.

Kinas vekst. Allerede under kulturrevolusjonen produserte Kina filmer med et nasjonalistisk budskap om hvor viktig Sørkinahavet var for nasjonal stolthet. De kunne da ha imperialistlakeien Sør-Vietnam som badguy, og slik tilpasse de kinesiske kravene i regionen til ideen om ideologisk kamp. Nå som den bærende ideen er Kinas harmoniske vekst mot den plassen den fortjener – som i kinesiske øyne er supermaktstatus – blir det en konflikt mellom synet på seg selv som mindre inngripende enn USA, og hensynet til nasjonal stolthet og prestisje. Ikke uventet har Kina motsatt seg sterkt alle forsøk på internasjonal mekling, og foretrekker å forhandle bilateralt med hvert enkelt land.

Nasjonalisme. Opplevd ydmykelse fra andre spiller en stor rolle i de forskjellige landenes nasjonale identitet. Kina ble ydmyket både av vesten og senere Japan, og det svir fortsatt; Vietnam var fransk koloni, og har – som de alltid er raske til å opplyse om – opplevd 13 invasjoner fra Kina, senest i 1979; Filippinene har lenge vært en brikke i stormaktsspill, først som spansk og så som amerikansk koloni; Malaysia opplevde en britisk kolonisering som endret befolkningssammensetningen radikalt. I alle landene rundt Sørkinahavet er det dessuten kinesiske minoriteter som mange opplever at sitter med uforholdsmessig stor økonomisk makt. Dette gjør at kinesisk press føles ekstra betent for «folk på gata,» og i fjor døde 21 i anti-kinesiske demonstrasjoner i Vietnam på grunn av en kinesisk prøveboring.

Flytende konflikt. Konflikten har i tillegg mange dimensjoner som går inn i hverandre. Små undersjøiske skjær bygges ut til øyer store nok til å ha en flystripe, og slik bli et territorium. Flåter av fiskebåter brukes også aktivt for å vise nærvær, men også trakassere motstandere. Nettopp sammenblandingen av sivil og militær, stat og ikke-stat, planlegging og kaos, blir en stor utfordring å takle for dem som ønsker en kontrollert løsning, noe vi også ser i Ukraina. 

USA sin rolle. For de små landene i regionen er USA sitt nærvær viktig for å kunne motstå kinesiske krav. Geopolitiske interesser fikk Vietnam til raskt å fortrenge Vietnamkrigen, og heller se på Amerika som en «offshore balancer» som kan hjelpe dem til å hevde egne interesser mot giganten i umiddelbar nærhet. USA, som også har sin egen agenda, jobber aktivt med militært samarbeid og salg av våpen i alle landene rundt Kina. Men kan amerikansk nærvær føre til at de mellomstore landene i regionen overvurderer mulighetene de har til å motstå Kina? Vil følelsen av å bli omringet av USA lede Kina til å bli enda mer opptatt av å kontrollere regionen?

I 1996 kunne USA i en krise sende to hangarskip med følge, og slik gi Taiwan en trygghet. Dette har Kina ikke glemt, og mye av deres strategiske tenkning i årene som har fulgt har gått ut på å svekke den amerikanske muligheten for maktbruk i havet rundt Kina. Lar USA Kina herje i en konflikt mellom Kina og et annet land i regionen vil det være et stort prestisjetap for amerikansk innflytelse i regionen, men skulle USA i et forsøk på å utøve makt få senket et hangarskip, ville det blitt et nasjonalt traume på linje med Pearl Harbor og 9/11. 

En konflikt til havs er mindre utsatt for offentlighet enn på fastlandet, og ting kan eskalere raskere. Dette gjør at man bare har et røft estimat av hva som skjer, og en uklar debatt om hvordan situasjonen utvikler seg. Det er allikevel verdt å merke seg at Sørkinahavet nok er et viktigere sted å følge enn Ukraina og Irak om man ønsker forstå hva som vil prege det 21. århundret.

Francis Rønnestad

Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider.