En sniktitt på Latin-Amerika

 

Latin-Amerika som region fokuseres ikke mye på i våre studier. Det betyr ikke at området er lite spennende eller irrelevant for studiet av fred og konflikt. Latin-Amerika er en region med sterk europeisk historie, med interessant utvikling og fremadstormende stater. I disse dager er regionen dessuten veldig dagsaktuell

Fotball-VM i Brasil gjør at vi har mer fokus på det latinamerikanske kontinent enn vanlig. Dette er en region der fotball betyr mye – faktisk så mye noen steder at fotball er politikk. Eller vise versa, politikk er fotball. Under valget i Colombia 25.mai fikk landslagstreneren i fotball over 400 000 av stemmene. Og det uten at han stilte til valg. Men det er ikke finurlige fakta om fotball og politikk denne teksten skal handle om.

Det avholdes syv valg i Latin-Amerika i år. Tar man med fjoråret, er det ni land som har hatt nasjonale valg i relativ nærhet i tid. Det åpner for studering av politiske trender, av nye velgermønster, av sammenlikning i valgdeltakelse mellom naboland. Ikke alle er preget av fotball i like stor grad. Det er en annen trend som er mer fremtredende: nedgangen den politiske høyresiden har sett. Det spekuleres i hvorvidt høyresiden etter hvert forsvinner.

Colombia er, sammen med Panama og Mexico, de tre landene som holder stand mot den antatte trenden vi ser. Her holder høyresiden fremdeles fortet, og det er altså bestemt at den skal fortsette å gjøre det i fire år til i både Colombia og Panama, som hadde valg 5.mai i år. Mexico velger president for seks år og har ikke valg før i 2018. Det betyr at de også vil ha en høyreorientert nasjonalpolitikk i fire år til.

Fjoråret så valgskred i Chile og Ecuador, til fordel for venstreorienterte politikere. I mars vant venstresiden valget på El Salvador. Det samme skjedde på Costa Rica i april. Det antas at venstresiden vil vinne også i de forestående valgene i Bolivia, Uruguay og Brasil til høsten. Brasil fremstiller seg selv som landet uten en høyreside. Det er med andre ord antatt at kun de avholdte valgene i Panama og Colombia har konservativt utfall.

Det større bildet av denne politiske trenden viser land som Cuba, Nicaragua, Argentina, Venezuela og Peru, som alle har relativt venstreorienterte regjeringer. Å kalle de venstreorienterte kan anses å være en overdrivelse, da flere av disse regjeringene har konservative trekk. Allikevel er fellestrekk som fokus på fattigdomsbekjempelse og økte råvarepriser noe som bringer disse statene sammen, og som blant annet har resultert i ulike handelsavtaler mellom statene. Den latinamerikanske venstresiden har for eksempel opprettet en selvstendig regional handelsblokk: Unasur.

Av landene som her er nevnt er det et fåtall som er høyreorientert. Årsakene til dette er mange, og det er ikke slik at det er venstresiden som har vunnet. Den politiske situasjonen i Latin-Amerika fortsetter å være interessant, og de tre forestående presidentvalgene i år vil vise om den venstreorienterte trenden fortsetter, eller om høyresiden er sterkere enn antatt.

-Cecilie



Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider. 

Rethinking human nature in IR

A few students have asked me what I will be reading this summer. My answer: I´ll be reading up in two distinct areas of thought that I think are really interesting for us politicos. The first is in the area of human nature studies.

Social theories usually assume something about our nature, often implicitly. As good political theorists we ought to reflect on the role these assumptions play. We should not only know the role they play in the thought of the big thinkers such as Hobbes or Locke or Rousseau, all of whom stress different ´natures´ when they develop their account, but also be sensitive to how and why ideas about our nature have altered over time. Take for example Darwinian or Freudian ideas: both have exercised a considerable influence when it comes to explaining (and in the case of Darwin) justifying war, even though we don´t really consider either a “political thinker”.

It is not just grand theory that dwells on human nature. Policy is also framed in terms of our background assumptions on the topic, as Maddison well understood: “what is government itself but the greatest of all reflections on human nature”. When we role out a new policy, or even consider an option, do we assume people are trustworthy, sociable, rational, or are they egoistic, greedy, aggressive, or some mix of all the above (and more)? 

The point is to grasp the fact that thinking about human nature is important. International Relations scholarship, it should be said, remains skeptical about the relevance of human nature. In spite of a rich seam of thinking on the topic - read Hobbes for example, and you quickly appreciate he was an astute observer of individuals – thinking about human nature is rarely explored in any great depth, save a few cursory observations: that we are aggressive, or inclined to form in and out groups and so on. I remember my old Professor dismissing the category as it in effect explains everything and so in effect it tells us nothing. That might be so, but I think that things are set to change. The time has come to once gain take human nature seriously. Why? Because thanks to the new ´sciences of human nature´ we are now learning extraordinary new things about who, or perhaps we might say “what”we are.

For want of a better term this renewal constitutes something of a “cerebral” turn in social theorizing, in essence because it is a subject focused on the mind, the brain, what goes on in one´s head. We when we engage with the subject we are led in the direction of evolutionary psychology and the neurosciences, not to mention evolutionary theory and gene theory. Ever heard of epigenetics? What about the sciences of the mind? No, well start reading! Collectively, the ideas in these areas represent an exciting development.

So what is being said? Well, each author of course differs, and they don´t all agree, so we need to focus on the particular arguments of each author. If we take someone like Stephen Pinker, in ranging across these traditions, he talks about a new ´biological realism´. This is not the same as the ´realism´ we associate with International Relations thought - though there are some interesting parallels – but it is realistic because  we are able to undertstand homo politicus as he or she is (as opposed to how we would like them to be). And part of this understanding requires an appreciation of how the brain functions. Reading Pinker involves discussions about the regions and operations of the brain: do you know where the amygdala is and what it is purportedly supposed to do? We also need to be sensitive to our evolutionary origins and we need to factor in a genetic dimension to our reflections on who we are.

It is all very interesting and a far cry from the things I was taught in my political theory class as a student. Someone like Pinker is controversial, not least because he overturns many deeply held assumptions about our “nature”. Issues related to our consciousness for example, (that the mind is non-material), or the relative importance of nurture (Locke´s experience) as opposed to nature in explaining motivations raises eyebrows. But in stressing the “better angels” of our nature, he offers an optimistic (though by no means naïve) account of our progress. As we unfold the significance of this strand of thinking, with its emphasis on the anatomy of the individual, we come to realize that many issues in political theory are cast in a new light: questions pertaining to happiness, truth, rationality, how we remember, our moralizing faculty, our sociable-ness, and of course that old nutshell  - our aggressiveness. All in some way are rooted (though not entirely determined) by this biological (and evolutionary) reality. So the metaphor goes, we appear to be “hardwired” in some ways; for instance we “grow” (rather than learn) language and we house a propensity for aggressiveness in different parts of the brain depending on the nature of the situation.  Particularly interesting is the implication that (once again) the natural (hard) sciences have something to contribute to the social sciences, overturning an abiding assumption of a natural separation of these areas! And what is also encouraging to see is that there is a confidence and clarity to this thinking – the spectre of relativism seems less prevalent amongst these thinkers. Finally, the cross-disciplinary nature of the project is refreshing. As students of politics we are familiar with the importance of reading up on history, economics, law and so on, but biology, chemistry, neurology! Suddenly a whole new frontier awaits exploration.

So as students of Conflict and Peace the lesson I draw from this strand of thought is that if we want to reflect on war, or get a better take on what we mean by “agency”, if we want to get to grips with the nature/nurture distinction, or reflect on ideas about innate evil or male aggressiveness - plus a whole lot more - then we should flick through the areas that inspire this thinking. We should look to Wilson´s Sociobiology, or Diamond´s “The World Until Yesterday”, or Kahneman´s “Thinking Fast, Thinking Slow”. Basically, we need to read outside the canon! And though the differences with say Kenneth Waltz´s reflections on human nature at first sight appear to be legion, in time one also sees similarities, at least with Realist thought. For example the idea of a foundation (biological realism) or truth or a reality of sorts (humans as they are) that must be taken into account if we are to realistically pursue an option is an outlook shared by both positions.

This is all very celebratory. There are of course limitations. Read a lot of this literature and one is struck by how accommodating it is to the liberal version of politics. Is this coincidental or has it something to do with the fact that much of the thought is being generated in the US? Another, perhaps deeper problem (paradox even) appears to be that any biological realism associated with the sciences of human nature are developing at the very time that advances in the sciences appear to allow for a potential (and profound) re-engineering of this nature. For the first time in human history we are on the threshold of willfully altering our nature, a point recognized in all its profundity by Fukuyama. Perhaps the most significant concern is the idea that this turn represents a new vogue for eugenics. There is something in this, and we must guard against any easy adoption or manipulation of these ideas for distasteful ends.

I mentioned two trends. A second trend  - unsurprising really – is that thinking about ´capitalism´ is back! Marx once again matters; particularly the later Marx and his weighty ruminations in Das Capital. In contrast to the new sciences of human nature that emphasize a biological realism at play, the Marxist inspired position stresses that if we are to properly understand our contemporary situation then we must look anew at the capitalist system for it is this system of accumulation that provides the ´systemic thrust or directionality´ that places us all – as pawns – in a particular spot. One of his great insights (among many) is that we should look beyond the relations of exchange to the underlying relations of production, for it is here that we see the social realm as it “really is”. Though no Marxist, Thomas Piketty´s important recent magnum opus on Capitalism in the Twenty-First Century, which examines inequality over the “longue duree”, is set to be a new classic and reflects this growing interest in "Capitalism studies".

Both areas are tremendously exciting, and I will talk about the Marxist strain in a later blog to come, but I wonder, do they compliment one another in any way? There is a congruence – epistemological - that is of interest, and there is a divergence, also interesting that warrants mention. The point about epistemology: things aren´t (entirely) relative, our knowledge seems to once more be anchored in something, something material perhaps, the brain, our neurology, or evolutionary theory or our genes, or the material relations associated with capitalism...

And the divergence? Well there are of course many, but the biological realism of Pinker is essentially optimistic and comfortable with liberalism and capitalism, it does not provide a challenge to the status quo ante as such, indeed his analysis of the key trends that explain a global reduction in the levels of violence place the market at the heart of any positive story to be told. But modern variants of Marxist inspired thought, focused on capitalism, stress the commodification and contamination of nature, its blurring as we engineer anew who we are. There is a relentless and troubling logic at work, driven by the impersonal forces associated with modernity and the market. There is then, a profoundly critical dimension to the analysis and as such it offers an alternative vision of how things should be. But do they relate? Perhaps. Unlike ships in the night, they are not destined to pass one another in silence. If we want to know how to make a more peaceful world, one that promotes individual and collective happiness, and one that lives in a more harmonious relationship with its natural environment, then developing our “better angels” will require of us that we begin by first questioning the context in which we cultivate these propensities. In my view, this will probably require a more comprehensive revisioning of the economic system along the way, just as it requires a fuller and more accurate appreciation of who and what we really are.

We´ll be looking into this next semester, so get reading!

Suggested reading: Roger Trigg, Ideas of Human Nature: A Historical Introduction, 1999
Stephen Pinker, The Better Angels of our Nature: How Violence has Declined, 2011

Thomas Piketty, Capitalism in the Twenty-First Century, 2014

Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider. 

Vanskelig å samarbeide når alle tjener på det

Dagbladet skrev i går en sak om at karbondioksidnivået på hele den nordlige halvkule nå for første gang er blitt målt til 400 ppm (parts per million), ifølge FN-organet Verdens meteorologiorganisasjon (WMO). WMO mener at økningen forsterker teorien om at klimaendringer er menneskeskapte og som vanlig er i forbindelse med den typen nyheter advarer nå forskere om at tiden er i ferd med å renne ut dersom vi skal få bremset klimaendringene. I følge Dagbladet mener den norske klimaforskeren Pål Prestrud at dilemmaet nå er at «makthaverne må innse at utslippene må reduseres drastisk i løpet av kort tid».

Det fremstår som lettere absurd at verdens ledere ikke klarer å bli enige om tiltak alle ville ha tjent på. Freds- og konfliktstudentene som nå er på vei inn i et par vel fortjente feriemåneder vet imidlertid at nettopp det at alle tjener på klimatiltak kanskje er klimatiltakenes største problem. For enten en stat selv kutter sine utslipp eller ikke så tjener den på at andre gjør det. På kort sikt tjener de faktisk mest hvis alle andre kutter i sine klimautslipp, uten at de selv gjør det. Det som er kollektivt rasjonelt, eller best for alle – nemlig at alle stater kutter utslippene sine – er dermed i konflikt med det som er individuelt rasjonelt, eller best for en selv – å la andre kutte sine utslipp før en evt. vurderer å gjøre det selv. Utfordringen er derfor ikke, som Prestrud later til å mene, at verdens ledere må innse at de tjener på at utslippene kuttes. Utfordringen ligger i det å organisere det internasjonale samarbeidet for å redusere utslippene av skadelige klimagasser slik at det blir mer kostbart for enkeltstater å stå utenfor samarbeidet enn det er å la andre gjøre jobben for seg.



Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider. 

Turlederne avslutter

Nå har alle studentene fortalt om sine opplevelser og store og små inntrykk. Her kommer vår versjon av studieturen til Israel og Palestina våren 2014.

Cecilie skriver:
Minimum to møter  - gjerne tre! - hver eneste dag gir et sluttresultat der en kanskje ikke skjønner konflikten, men en skjønner hvor kompleks situasjonen mellom Israel og Palestina er. Det vi endte opp med å snakke om hver eneste kveld var verdien av kritisk tenking – hvem har mest rett av alle de ulike versjonene vi fikk høre om konflikten vi hørte?

I følge det israelske utenriksdepartement er ikke vann en del av denne konflikten. I den grad palestinere på Vestbredden ikke har tilgang til like mye vann som bosetterne eller den jevne israeler i for eksempel Tel Aviv, skyldes det de palestinske selvstyremyndighetene og at de ikke ønsker at sin befolkning skal ha fri tilgang på vann. Dette ble et tema vi tok opp i ulike fora. I følge Kirkens Nødhjelp er utenriksdepartementets versjon en for enkel måte å avskrive et stort problem på. Kirkens Nødhjelp stresset at det er liten tvil om at palestinernes knappe vannressurser er en del av det strategiske spillet i konflikten og også en stor del av en potensiell fredsprosess. Tilgang på vann er i følge dem definitivt en del av denne konflikten.

I følge enkelte bosettere er ikke bosettingene i veien for en fredsprosess, de er snarere en naturlig del av en fredsprosess og vil kanskje til og med gjøre fredsprosessen enklere. Hvorfor? Fordi de har så godt forhold til sine naboer, og tenker ikke på nevnte naboer som fiender overhodet. Dette er de naboene som er gjerdet ute fra bosettingen, og som har mistet sitt land til fordel for store, frodige bosettinger. Ved flere av møtene våre med palestinere på Vestbredden er historien helt motsatt – det kan ikke bli fred hvis bosettingene får bli, og får lov til å fortsette å ekspandere slik de gjør i dag. Dette hørte vi av palestinere i Betlehem og av palestinere i Yanoun. Fellesbetegnelsen for dem er at de begge har papirer på eierskap av den jorda de nå ikke lenger har tilgang til. Nettopp på grunn av bosettingene som er veien til fred, i følge amerikaneren Bob Lang som vi møtte i Efratbosettingen utenfor Bethlehem.

Og slik gikk i grunn dagene på denne turen. Historier og mothistorier. Og studenter som er blitt mer kildekritiske enn de var før de dro.

Hilde skriver:

Å reise rundt i Israel og på Vestbredden med Bjørknes-studenter er en god kandidat til nominasjon i kategorien «det beste ved jobben min». Å undervise i et program som heter Freds- og konfliktstudier kan være frustrerende, all den tid det blir mye teori og lite praksis. Studieturen vår til Midtøsten er så til de grader praksis. Å observere hvordan studentene tar inn over seg inntrykk og kritisk sammenligner offentlig informasjon med egne inntrykk, er rett og slett veldig meningsfylt.

Å reise i det såkalte hellige land er en øvelse i kildekritikk, som Cecilie skriver. Det er også en øvelse i subtil kopling. Vår hyggelige vertinne som møter oss i det israelske utenriksdepartementet ser forskrekket ut når jeg forteller at vi bor i Øst-Jerusalem (den palestinske delen av Jerusalem), og anbefaler med en gang at vi tar en tur til «City of David». Hva er koplingen? «City of David» er et kontroversielt arkeologisk prosjekt som skal grave ut det som sies å være «Davids by» som ifølge jødisk tradisjon er der Kong David etablerte et hovedsete i bronsealderen. Og hvor ligger så denne historiske byen? Tydeligvis under en palestinsk bydel ved navn Silwan, hvis innbyggeres hus blir ødelagt av selve gravingen av tuneller under husene deres, eller revet ned slik at det arkeologiske prosjektet kan fortsette. Den «arkeologiske parken» utvides stadig, og fokuserer kun på jødisk bibelsk historie. Den fokuserer ikke på annen historie som for eksempel muslimsk eller kristen historie. Med andre ord: Jerusalem er jødisk.

Israelsk UD ligger for øvrig i Jerusalem, som jo altså da Israel hevder skal være sin hovedstad, og ikke i Tel Aviv, der alle de utenlandske ambassadene ligger siden Jerusalem er ulovlig annektert i henhold til internasjonal rett. Bonuskopling: Det israelske justisdepartementet, som for tiden ledes av sentrumspolitiker Tzipi Livni (også kjent som statsminister Benjamin Netanyahus fredsforhandler dette siste året) ligger laglig til midt i Øst-Jerusalem (også kjent som den framtidige hovedstaden til den potensielle framtidige palestinske staten).

Turen er også en øvelse i forskrekkelse. Eller mer korrekt, en øvelse i ikke å vise ens forskrekkelse. Man øver seg på ikke å vise forskrekkelsen over at to IDF soldater ved Qalandia checkpoint mellom Ramallah og Jerusalem går inn i bussen vår og leende beordrer oss ut av bussen – med all bagasje – for å gå på fote gjennom checkpoint. En avgjørelse som vil bety ca. 3 timer i kø for vår del (mens vår neste avtale venter forgjeves). Om de ler av oss eller ikke er umulig å vite. De snakker hebraisk. Hebraisk er for øvrig språket som gjaller ut av høyttalerne ved alle checkpoints, uten at palestinerne eller internasjonale forstår så mye av ordrene som blir gitt.

En forsøker ikke å vise ens naive forskrekkelse over segregerte Hebron, der palestinere bor med gitter foran vinduene og henger opp netting for å beskytte gaten i gamlebyen mot søppelkasting fra bosetterne som bor høyere opp. Man forsøker å skjule forskrekkelsen over den ortodokse rabbineren som leder en anti-sionistisk organisasjon, når han sier ting som at jødene burde dra tilbake til der de kom fra, og at sionister ikke er jøder.

Man klarer ikke å skjule forskrekkelsen over den daglige usikkerheten landsbyboerne i Yanoun lever i, en fysisk usikkerhet skapt av bosettinger på hver åstopp rundt hele landsbyen. På grunn av fysiske angrep fra bosetterne (og mer kreative innslag som at bosetterne lar hundene sine bade i vannbrønnen i Yanoun) må det alltid være representanter fra EAPPI tilstede i landsbyen. Ikke fordi de kan forhindre angrep, men fordi de kan ta bilder og spre informasjon til resten av verden.

For meg personlig betyr en reise i det såkalte hellige lang en rekke uhellige tanker. Særlig trekkes tankene alltid til sangen om bakvendtland, der alt går an, samt boken 1984 av George Orwell. Ønsker du å forstå hva det betyr, er det bare en ting å gjøre: reis og se med dine egne øyne.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Vi takker for en flott tur, med en veldig god studentgruppe, og gleder oss allerede til neste år.

Hilsen Hilde og Cecilie

Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider.