Skriv på nytt

For ikke så veldig lenge siden ble min aller første bok publisert. Boka heter American Exceptionalism: An Idea that Made a Nation and Remade the World og er basert på doktorgraden jeg skrev ved University of Virginia. Men boka er ikke copy+paste av doktorgraden, sendt til forlaget. Etter at jeg var ferdig i Virginia har jeg jobbet videre med prosjektet og både kuttet ut ting som var i doktorgraden og lagt til flere kapitler. Det tok fire og et halvt år fra jeg var ferdig i Virginia til boka ble publisert. Dette er blant annet fordi at jeg hadde en streng redaktør (også kjent som Nadim Khoury) som avviste første fullstendige bokmanuskript og ba meg skrive på nytt. Det tok litt tid.

Så når jeg formaner alle dere studenter om at det er kjempeviktig ikke å levere inn førsteutkast (på noe som helst, men særlig) av et essay, så vet jeg av personlig erfaring at dette er sant. Chris liker å si at man skriver ikke et essay (eller en bachelor oppgave, eller en bok, eller…) man omskriver den. Og det er kanskje det viktigste rådet vi kan gi dere når det kommer til hvordan produsere bra skriftlig arbeid.

Men hva handler boka om? Jo, den handler om hvordan USAs nasjonale identitet – kjent som eksepsjonalisme – har påvirket USAs utenrikspolitikk gjennom historien. Jeg starter med 1600-tallet (bravo, du som nå tenkte, «men da var ikke USA et eget land enda» - det er riktig, jeg viser at amerikansk identitet ble påvirket av britisk imperialistisk identitet i kolonitiden) og ender faktisk opp med Obama-administrasjonen. Så tidsperspektivet er relativt langt, men så er jeg en av disse statsviterne som mener vi må kjenne historie for å forstå politikk. Det er ikke alle statsvitere som er enig i det, men de av dere som har tatt The United States in the Middle East vet hva dette betyr.

Jeg argumenterer for at den amerikanske identiteten som eksepsjonell har påvirket amerikansk utenrikspolitikk i en retning som jeg kaller «unilateral internasjonalisme» - kontrastert med multilateral internasjonalisme. Jeg argumenterer også i mot at USA noen gang har vært såkalt «isolasjonistisk», selv om dette er en utbredt mening blant mange. Men mange kan ta feil. Og det gjør de.

For ikke så lenge siden hadde jeg den ære å få lov til å presentere boka på Litteraturhuset, i regi av Fulbright. Her kan dere lese mer om det arrangementet. Selv om det var en fredagskveld, var det mange Bjørknes-studenter som møtte opp, inkludert alumni. Det var skikkelig moro å se, tusen takk til dere som kom! Alle dere andre, you’re all dead to me.

Nasjonal identitet – Innenfor og utenfor: eksempelet Sør-Thailand

Fra slutten av 1800-tallet har staters suksess vært tett sammenknyttet med evnen til å utvikle en solid nasjonal identitet. Mektige stater som Habsburgernes Østerrike og Det ottomanske riket klarte ikke, eller ønsket ikke, å omstille seg, imens et multikulturelt lappeteppe som Indonesia har blomstret – mye gjennom å konstruere en nasjonal identitet som folk identifiserer seg med.

Men selv om nasjonal identitet er en sosial konstruksjon er det en grense for hvor elastisk den kan være. Noen historiske minner ender opp som bærebjelker, imens andre skyves ut i periferien eller fortrenges. Noen grupper faller lett inn i den fortellingen, andre skyves ut.

Det er utallige eksempler på konflikter som oppstår i kjølvannet av slike prosesser og urolighetene i Sør-Thailand er bare et av mange eksempler. Det er allikevel en fortelling vi kan lære mye av.

Thailand oppstår. Siam gikk midlertidig i oppløsning etter at burmeserne jevnet hovedstaden Ayutthaya med jorden i 1767, og når landet igjen skulle samles erobret en overivrig general likeså godt et par muslimske provinser i sør, når han først var der nede. 

Å være underlagt en konge langt vekk var ikke på den tiden noen enorm sak. Veien opp til den nye hovedstaden Bangkok var lang og forpliktelsene gikk stort sett ut på å sende staselige trær av sølv til palasset med jevne mellomrom. Problemene kom først i det 20.århundet da internasjonal konkurranse førte til økt selvbevissthet blant Siams elite og et behov for å gjøre staten sterkere og mer effektiv.

Med dette fokuset definerte man det nasjonale «vi» – Thai. Den nasjonale Thai identiteten er bygget på språkfamilien Tai, som omfatter gruppene thai, lanna, lao, khmer ++, samt den buddhistiske tradisjonen. Fordelen er at den store delen av befolkningen som er lao eller khmer slik ble integrert inn i det Thailandske «vi». En annen fordel for en ambisiøs stat var at nabostatene Laos og Kambodsja ble naturlige områder for ekspansjon, noe som ble forsøkt under 2. verdenskrig.

Oss og dem. Ulempen oppstår i periferien der grupper som ikke er «vi» blir til «dem» og det oppstår en koloni-dynamikk. Fremveksten av en muslimsk transnasjonal identitet, og ikke minst Malaysia som naboland, har gitt en konkurrerende nasjonalisme i sør. I sør ble det lokale lovverket, basert på islamsk lov, erstattet i 1944 av det sentrale thailandske lovverket. I skolen ble en assimilering forsøkt basert på mainstream thai-nasjonalisme. Dette møtte økende motstand og fra 1960-tallet har det vært en stigende og dalende tilstand av væpnet konflikt.

Et skoleverk, lovverk og et byråkrati som består av folk som er utdannet sentralt gir liten plass til de 80% muslimske malayer i de tre sørlige regionene. Det er ikke uten grunn at opprørere i regionen gjerne slår til mot lærere og buddhistiske munker, heller enn militære mål – de er lette å ramme, og de er oppfattet som statens kulturelle fotsoldater. I 2014 så man 793 terrorhandlinger med til sammen 330 døde – under snittet på 550 døde per år de siste ti årene.

Veien fremover. Så hva gjør man fra sentralt hold i tillegg til det militære nærværet? For noen vil svaret være mindre assimilering og mer regionalt selvstyre. Så enkelt er det allikevel ikke, siden konflikten i sør bare er én del av et større bilde. Det thailandske «vi» er i ferd med å slå sprekker ettersom nye samfunnsgrupper politiseres. Man har rett og slett ikke fundamentet til å myke opp eller endre den nasjonale identiteten. 

Idéen om sør som en ukrenkelig del av thailandsk territorium gjør også at hver side blir forsiktig med å gi mer autonomi, siden det kan brukes av politiske motstandere for å score poeng nasjonalt.

Med dette i mente har svaret blitt en svært forsiktig oppmyking av sentral styring, og tafatte hjelpetiltak der staten med brask og bram fronter hjelpetiltak på landsbynivå. På symbolsiden blir hver landsby forsynt med utallige bilder av kongen i det håp om at hvis man ser kongen ofte nok slår den nasjonale patriotismen rot. Den nasjonale fortellingen om Thailand strekker rett og slett ikke langt nok til å få med seg muslimske malayer på en troverdig måte.. ennå.

I et innlegg i Aftenposten sammenlikner skribenten Bjørn Stærk religion med et hus der noe er lett å forandre, imens bærevegger står der de står. Nasjonale fortellinger fungerer ganske likt, tror jeg. Men skal man forandre de tingene man allikevel kan forandre, krever det at man har selvtillit nok til å tro at huset tåler en renovering. Vi får håpe Thailand kommer seg dit.

Francis Rønnestad

Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider. 

Stormaktspill i Sørkinahavet

En av de aller viktigste konfliktsonene i begynnelsen av det 21. århundret er Sørkinahavet. Konflikten har ikke fått den mediaoppmerksomheten den fortjener, mye fordi den rett og slett er vanskelig å dekke for journalister. Det er naturlig nok få fastboende ute i havet, og det er vanskelig for en journalist å komme seg dit det skjer fordi området er så stort og de er avhengige av å få sitte på med en av aktørene, som ikke nødvendigvis ønsker utidig oppmerksomhet.

På tross av dette fraværet av journalistisk spenning er konflikten verdt å se nærmere på av flere grunner. Havområdet er en rik kilde til fisk, men har også potensielt svært store oljeressurser, som kan bli viktige framover for de landene som klarer få kloa i dem. Området er også kritisk for skipstrafikk med 3 ganger mer trafikk enn Suez, og 5 ganger mer enn igjennom Panama-kanalen. For landene i området, pluss Japan og Korea, er området kritisk for import av olje og andre ressurser.

Kinas vekst. Allerede under kulturrevolusjonen produserte Kina filmer med et nasjonalistisk budskap om hvor viktig Sørkinahavet var for nasjonal stolthet. De kunne da ha imperialistlakeien Sør-Vietnam som badguy, og slik tilpasse de kinesiske kravene i regionen til ideen om ideologisk kamp. Nå som den bærende ideen er Kinas harmoniske vekst mot den plassen den fortjener – som i kinesiske øyne er supermaktstatus – blir det en konflikt mellom synet på seg selv som mindre inngripende enn USA, og hensynet til nasjonal stolthet og prestisje. Ikke uventet har Kina motsatt seg sterkt alle forsøk på internasjonal mekling, og foretrekker å forhandle bilateralt med hvert enkelt land.

Nasjonalisme. Opplevd ydmykelse fra andre spiller en stor rolle i de forskjellige landenes nasjonale identitet. Kina ble ydmyket både av vesten og senere Japan, og det svir fortsatt; Vietnam var fransk koloni, og har – som de alltid er raske til å opplyse om – opplevd 13 invasjoner fra Kina, senest i 1979; Filippinene har lenge vært en brikke i stormaktsspill, først som spansk og så som amerikansk koloni; Malaysia opplevde en britisk kolonisering som endret befolkningssammensetningen radikalt. I alle landene rundt Sørkinahavet er det dessuten kinesiske minoriteter som mange opplever at sitter med uforholdsmessig stor økonomisk makt. Dette gjør at kinesisk press føles ekstra betent for «folk på gata,» og i fjor døde 21 i anti-kinesiske demonstrasjoner i Vietnam på grunn av en kinesisk prøveboring.

Flytende konflikt. Konflikten har i tillegg mange dimensjoner som går inn i hverandre. Små undersjøiske skjær bygges ut til øyer store nok til å ha en flystripe, og slik bli et territorium. Flåter av fiskebåter brukes også aktivt for å vise nærvær, men også trakassere motstandere. Nettopp sammenblandingen av sivil og militær, stat og ikke-stat, planlegging og kaos, blir en stor utfordring å takle for dem som ønsker en kontrollert løsning, noe vi også ser i Ukraina. 

USA sin rolle. For de små landene i regionen er USA sitt nærvær viktig for å kunne motstå kinesiske krav. Geopolitiske interesser fikk Vietnam til raskt å fortrenge Vietnamkrigen, og heller se på Amerika som en «offshore balancer» som kan hjelpe dem til å hevde egne interesser mot giganten i umiddelbar nærhet. USA, som også har sin egen agenda, jobber aktivt med militært samarbeid og salg av våpen i alle landene rundt Kina. Men kan amerikansk nærvær føre til at de mellomstore landene i regionen overvurderer mulighetene de har til å motstå Kina? Vil følelsen av å bli omringet av USA lede Kina til å bli enda mer opptatt av å kontrollere regionen?

I 1996 kunne USA i en krise sende to hangarskip med følge, og slik gi Taiwan en trygghet. Dette har Kina ikke glemt, og mye av deres strategiske tenkning i årene som har fulgt har gått ut på å svekke den amerikanske muligheten for maktbruk i havet rundt Kina. Lar USA Kina herje i en konflikt mellom Kina og et annet land i regionen vil det være et stort prestisjetap for amerikansk innflytelse i regionen, men skulle USA i et forsøk på å utøve makt få senket et hangarskip, ville det blitt et nasjonalt traume på linje med Pearl Harbor og 9/11. 

En konflikt til havs er mindre utsatt for offentlighet enn på fastlandet, og ting kan eskalere raskere. Dette gjør at man bare har et røft estimat av hva som skjer, og en uklar debatt om hvordan situasjonen utvikler seg. Det er allikevel verdt å merke seg at Sørkinahavet nok er et viktigere sted å følge enn Ukraina og Irak om man ønsker forstå hva som vil prege det 21. århundret.

Francis Rønnestad

Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider. 

Hallo bloggen!

Som studenter innen fred- og konfliktstudier er det viktig å kunne utøve i praksis noe av det vi lærer i teori. Noe enkelte fikk erfare under mandagens forskningsprosjekt at ikke nødvendigvis trenger å ha noen sammenheng… Studentene har utført et stort spekter av prosjekter. Alt i fra hvordan integreringen av masaaiene er i arbeidslivet i byene, hvordan turismen er i regionen vi har tilbrakt de siste ukene og hvordan den politiske situasjonen er i forbindelse med årets valg.  Sistnevnte med et noe spesielt utfall!

Prosjektgruppen hadde forberedt seg godt i både hva som skulle gjøres, hvordan dette skulle gjennomføres og selvfølgelig hvor. Gruppen ble delt inn i to enheter. Første gruppe oppsøkte lokale i en park hvor gruppe nummer to skulle gjøre det samme ved det lokale fiskemarkedet. Gruppen ved parken fikk gjennomført sitt prosjekt på en god måte med god respons og gode svar. For gruppen ved fiskemarkedet startet alt veldig bra, men endte noe annerledes. Det nærmet seg slutten for spørsmålsrunden og antall respondenter var på et akseptabelt nivå, da en veldig høflig men over gjennomsnittet streng person trappet opp og etterlyste vår tillatelse. Tillatelse til å gjennomføre politisk forskning på dette stedet. Som tre noe uerfarne ”forskere” ble vi litt perplekse i søken etter ord. En av oss klarte vel å lire ut av seg ”unnskyld” før en ny skyllebøtte møtte europeerne. En enighet om at vi skulle forlate området ble fattet etter sterk oppfordring fra vedkommende…

Det å ta med seg fra dette er at ingenting trenger nødvendigvis å ende i samsvar med planlagt modell. I hvert fall ikke når det kommer til politisk forskning.

For de som fikk en skjennepreken var dette en ”metode er som tran” opplevelse. Det smakte ikke veldig godt, men det var veldig bra for oss.

Forskningsteamet. Fra venstre: Ibrahim, Josefine, Fredrik, Chris, Adrian og Selma

Hilsen Nora, Rams, Anne–Helene og Chris.

Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider. 

5 gode grunner for å ikke reise til Tanzania

1. Du kan komme i skade for å legge på deg 5 kilo i uka. Stekte bananer, gryteretter og ris kommer i store mengder, og tallerkenen er som regel alltid overfylt fordi det ikke går an å begrense seg. 

2. Du kan komme i skade for å lære mer enn du vil om forskjellen på grønn mamba, og den ufarlige bueormen som ser veldig lik ut.

3. Du kan komme i skade for å lære alt for mye om medstudenters avføringsvaner. Med referanse til alle sansene, særlig lukt, lyd og utseende. Filtrene du reiser ned med, forsvinner i løpet av den første uka.

4. Du kan komme i skade for å aldri igjen se på en norsk danser med beundring og anerkjennelse. 

5. Du kan komme i skade for å bli brun, digg og deilig, og ende opp som en rosin i begynnelsen av 50-årene på grunn av sola som steker hver dag.

Er du klar for disse STORE utfordringene ta turen til Tanzania!

Hilsen 3 musketeer som har taklet disse utfordringene på strak arm.

Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider. 

Kunsten å overleve en bacheloroppgave

Å skrive en lengre oppgave er å gå opp en vektklasse. Man vet ikke helt hva man går til før man står midt oppi det. Som en som overlevde og innleverte en masteroppgave, kan jeg dele noen av mine egne dyrkjøpte erfaringer.

Fase 1: Hva skal jeg skrive om?

Gjennom å skrive en lengre oppgave har du en unik mulighet til å sette deg dypt inn i et tema. Gjort riktig gir bacheloroppgaven deg en erfaring og kunnskapsbase som du kan bruke senere. Mitt tips derfor er i første omgang å lese bredt. Selv om ikke alt er like relevant, hjelper kunnskap deg til å definere hva som er relevant. 

Du kan først tenke på hvor i studiet dukket det opp noe du tenkte at dette vil jeg vite mer om, eller denne oppgaven jeg skrev får bare fram toppen av isfjellet. Ok, jeg innrømmer at det er lettere sagt enn gjort. Man er usikker på forhånd om det er nok å skrive om, eventuelt om man tvert imot blir slukt av kompleksiteten. Eller verst av alt, om noen allerede har skrevet det som er å skrive på en mye bedre måte enn man selv klarer. En bekjent av meg opplevde det siste helt i slutten av masteroppgaven sin.

Løsningen er selvfølgelig å spørre de utmerkede lærerne her på Bjørknes Høyskole, samt selv drive omfattende googling og saumfaring av biblioteket. Hva er det som ligger ute relatert til emnet? Er det en innfallsvinkel som ikke er dekket godt nok? Men viktigst av alt: snakk om det med andre studenter. Da merker du selv hvor engasjert du er i emnet, og om du har klart foran deg hva du vil beskrive i oppgaven.

Fase 2: Struktur!

En sensor merker raskt om du har presset fram de siste 3,000 ordene bare for å fylle lengden, eller om prosjektet holder hele veien. For at dere begge skal bli lykkelige er det derfor viktig å finne noe som har nok dybde. På den annen side må prosjektet være avgrenset nok til at det ikke bare blir litt om alt. 

Dette høres utrolig opplagt ut, men det er det viktigste man gjør, og er nok der jeg selv bommet litt i min masteroppgave – i det minste har jeg et utgangspunkt om jeg noen gang skulle skrive en doktoravhandling. Igjen, snakk med folk, sett opp et tankekart over de faktorene som berører temaet og vurder hvor relevant hver enkelt er. Bruk tid på å formulere en klar hypotese som viser deg hvor du planlegger å ende opp.

Fase 3: Lese seg opp, men…

På spørsmål om tips til masteroppgaven svarte en professor på UiO meg kort: «slutt å les; begynn å skrive!» Selvfølgelig trenger man kunnskap og innsikt for å skrive, men problemet er at det aldri blir nok. Man føler sjelden at man er helt der man bør være for å kunne skrive. Det er uunngåelig, for dit kommer man ikke før man er ferdigskrevet – i beste fall.

Dessuten lærer man mye av å skrive. Det er mye som høres kjempebra ut i hodet eller i stikkordsform, men som suger når man setter det ned på papiret. Det er dessuten lettere å endre tekst enn å stirre på et hvitt ark. Tenk derfor ikke så mye på at «nå skriver jeg på oppgaven», men skriv for å teste hvordan et argument fungerer, om du trenger mer stoff for å backe det opp, om det bringer deg videre mot konklusjonen, eller om du tvert imot finner ut at en idé har stø kurs mot ingenmannsland.

Fase 4: Skriv, men…

Joda, det er viktig å være disiplinert og sette av tid for å skrive. Det er allikevel nyttig også å kunne se prosjektet litt utenfra. Når man skriver ser man ofte ikke skogen for bare trær, for å bruke en klisjé. Et must er å la en venn lese igjennom teksten – hvis en vanlig oppegående person ikke klarer forstå hva du prøver formidle, eller synes teksten er dørgende kjedelig, har du nok et problem.

Les også teksten høyt for deg selv for å se om språket henger sammen – man merker det fort når man må snakke. Jeg har vært veileder på oppgaver, og det er få ting som motiverer mindre enn å se en student som ikke en gang har orket å lese igjennom det hen selv har skrevet. Dårlige og uklare setninger er dessuten mye mer distraherende enn uskyldige skrivefeil.

Jeg innrømmer glatt at noe av det jeg har skrevet her kan være litt selvmotsigende, og det er rett og slett fordi ulike ting funker for ulike folk. Det er allikevel ubønnhørlig slik at jo mer man jobber med noe, jo bedre blir det som regel. Og lukk det facebookvinduet!

Francis Rønnestad



Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider. 

Hei bloggæææn

Vi har valgt å fortelle dere litt om frivillighetsarbeidet vårt, hvor vi pusset opp det lokale ungdomssenter i Tanga. På dette ungdomssenteret kommer ungdommer som har droppet ut av skolen, for de ikke har råd til å fortsette. Her får de tilbud om utdannelse, fritidsaktiviteter og samhold. Ungdomssenteret spiller en sentral rolle i å holde ungdommen unna gata.

Da vi besøkte senteret tidligere, skjønte vi at vedlikehold ikke er deres første prioritering, men at det lille de får går til aktiviteter, lærere og utstyr. Vi ønsket derfor å gi de et bedre læringsmiljø. Erfaringene vi gjorde oss er at de aldri har hørt om maskeringsteip og jevnhet og to strøk er overvurdert. Mangel på god stemning og musikk var det derimot ikke. Vi gleder oss masse til å dra tilbake igjen neste uke.

Hilsen Pernille, Fredrik, Adrian og Marita.

Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider. 

Dar es Salaam

Lørdag ettermiddag ankom vi Dar es Salaam. Vi forlot flyet og inntok flyplassen. Det første vi så da vi gikk inn døra var et skilt hvor det stod "EBOLA check". Noen ebola sjekk ble det imidlertidig ikke gjort, så vi fylte ut visa-arkene våre, fikk sjekket vaksinasjonskortene og gikk pent gjennom passkontrollen. Bagasjen vår kom sakte men sikkert på rekke og rad ut på bagasjebåndet. Rundt bagasjebåndet var det tettpakket med folk og veldig varm, tett luft - det var klart at vi var i Afrika. Bagasjen var kommet, vi fant "vår mann" som kjørte oss alle til Hotell Slipaway. Hotell Slipaway er et utrolig fint og koselig hotell som jeg tror ligger litt i utkanten av sentrum.  På hotellet forsvant Afrikafølelsen gradvis og følelsen av sydenferie ble sterk da bakgården på hotellet var idyllisk med lekeplass, basseng, palmer og utsikt over sjøen.

Dagen etter bar det avgårde til ambassaden, der vi vartet opp en time for tidlig fordi resepsjonisten på hotellet sa det tok godt over en time å kjøre på grunn av trafikken. Hun hadde nok åpenbart glemt at 12. januar er en helligdag, Zanzibars revolusjonsdag, og vi brukte rundt et kvarter til ambassaden.

Vi fikk ikke sett så mye av Dar es Salaam som by, og vi var aldri inne i sentrum. Men det vi så minnet godt om en afrikansk storby, med biler og trafikanter i alle retninger, hvor folket i gatene ser ut som de har all verdens med tid. Jeg kan selv sammenligne byen med Freetown som er hovedstaden i Sierra Leone, og ser umiddelbart at Dar es Salaam er en mer velstelt og noe rikere by med flere fasiliteter enn det Freetown kan by på, men de har begge hver sin sjarm og de samme trekkene :)

Hilsen Vilde & Ida Sophia

Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider. 

Bloggåret 2015 er herved åpnet!

Vi er allerede godt i gang med et nytt år; velkommen til 2015! Etter et relativt turbulent 2014 er det med spenning og en viss uro vi ser frem mot hva som kan skje i dette nye året. Uansett hva som skjer, vår arbeidsplass og dine studier vil bli preget av kommende hendelser. I løpet av fjoråret ble vi vitner til en rekke monumentale hendelser, hendelser som var med på å definere og prege vårt fagfelt. Russlands folkerettsstridige annektering av Krim, Boko Harams herjinger i Nigeria og ISILs blodige fremmarsj i Syria og Irak, terroraksjoner mot skoler i Pakistan, nok en Gazakrig og historiens verste utbrudd av ebola er bare noen av en rekke hendelser som var med på å bekrefte relevansen og viktigheten av freds- og konfliktstudier. Disse hendelsene og konsekvensene av dem følger oss inn i 2015, et år som allerede har blitt preget av nye meningsløse drap på uskyldige mennesker, denne gangen i Paris. Både i undervisningen og på denne bloggen vil vi blant annet sette søkelys på slike viktige hendelser og ta for oss aktuelle så vel som historiske saker som opptar oss. Vi håper at du som student også vil være med å bidra gjennom å dele tanker, meninger og analyser av det som opptar deg.

Det er imidlertid ikke bare de monumentale hendelsene og de store internasjonale begivenhetene som er verdt en analyse. Dette semesteret byr på lærdom og personlige opplevelser som fortjener å deles. Allerede er rundt 30 studenter på plass i Tanzania hvor møter med mennesker og kulturer, nye perspektiver og en ukjent tilværelse setter varige spor. Dere har en unik anledning til å utforske den politiske situasjonen i Tanzania (hva vil for eksempel skje nå som landet skal gjennom en folkeavstemning om ny grunnlov?), til å lære om masaienes levesett eller å undersøke inter-religiøs sameksistens i Tanga for å nevne noe. Utforsk og del med oss som sitter igjen her på berget!

Mot slutten av dette semesteret reiser en ny gruppe studenter ut av Norge, nærmere sagt til Israel og Palestina. Det mangler ikke på relevante problemstillinger å ta fatt på her heller. Gang på gang ser vi studenter komme tilbake fra denne turen som endrede personer og med nye og mer velinformerte meninger om en av vår tids mest omtalte og fastlåste konflikter. Også dere ønsker vi å høre fra. Hva tenker dere om fremtiden for denne konflikten? Hvordan preger situasjonen livene til vanlige mennesker på begge sider av konflikten? Hva er de virkelige drivkreftene i denne konflikten? Og ikke minst, hvordan vil du rangere den palestinske maten?!

Så er det tredjeklassingene som forblir i Norge men som likefullt gjennomgår en utfordrende, stressende og lærerik reise fra idé til et ferdig produkt i form av en bacheloroppgave. Dere vil alle jobbe med interessante problemstillinger og gå dypt inn i stoffet. Hvorfor ikke innvie oss i dette gjennom et blogginnlegg?

Jeg ønsker at dette skal være "levende" blogg, og mine kolleger og jeg skal gjøre vårt for å gi den liv, men vi vil ha deg med på laget. Dette er også en ypperlig måte å vise potensielle FK-ere og andre hva som rører seg hos oss og hvorfor det vi driver med er verdt å drive med. 

Vår eminente bloggredaktør Cecilie tar med glede imot bidrag for vurdering, så da er det bare å sette i gang! 

Jeg ser frem til et godt bloggår i 2015. 

- Torstein (studieleder ved freds- og konfliktstudier)

Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider. 

Valget i Brasil – 26 dager etter

Så ble det altså en knapp seier til Dilma Rouseff over Aécio Neves. Knapp seier betyr at nesten halvparten av Brasils velgere stemte mot Rouseff. Aldri har det demokratiske Brasil hatt et jevnere valg.

Det blir en utfordring for de fire kommende årene at presidenten har så liten støtte i befolkningen, og den harde valgkampen som nettopp er ferdig gjør neppe denne utfordringen mindre. I sin seierstale fokuserte også Rouseff på betydningen av dialog i årene som kommer, der hun oppfordret alle brasilianere til å jobbe for et samhold. Splitten mellom de to presidentkandidatene representerer også splitten mellom fattig og rik, og regionale forskjeller der det nordlige Brasil er langt fattigere enn det sørlige Brasil.  Hvorvidt valgkampen har gjort disse skillene større, er derimot omstridt. Torkjell Leira mener Brasil er mer forent enn det har vært på lange tider, fordi blant annet skolereformer minsker forskjellen mellom fattig og rik. Det går sakte, men det går i riktig retning. Han sier også at de faktorene som lager en splitt i Brasil har vært der i lang tid, og at valget ikke har hatt noen påvirkning på det. Snarere tvert imot: utviklingen har rett kurs.

Det kan kanskje skyldes at Rouseff anses som de fattiges president. Majoriteten av de som stemte henne frem er blant den fattige andelen brasilianere, som kjenner betydningen av hennes og hennes forgjengers (Lula da Silva) reformer for å få folk ut av fattigdom. Fortsetter det vil Brasil øke sin betydning i det internasjonale bildet, med en stadig mer kjøpekraftig befolkning og en statsøkonomi i vekst.

En av de første virkningene av valgresultatet var på børsen. NTB meldte allerede det første døgnet etter at valgresultatet ble kjent at børsen i São Paulo falt med 6%, og at den brasilianske valutaen var svekket med 4% mot amerikanske dollar. Øvrige virkninger og konsekvenser av dette valget vil ta lenger tid å se, men spådommene står i kø.

Lars Løvold i Regnskogsfondet er en av dem som spår rundt virkningen av dette valget. Han sier at Rouseff har nedprioritert miljø og urfolk sammenliknet med sine forgjengere. Hun er den presidenten som har opprettet færrest nasjonalparker og verneområder siden militærdiktaturet og Løvold konkluderer med at hennes valgseier neppe er gode nyheter for urfolk og miljø i Brasil. Samtidig anerkjenner han Rouseff’s egne løfter om å redusere avskogingen i Amazonas med 80% innen 2020, med å bekjempe korrupsjon, være mer inkluderende og lytte mer. Det kan bety at også indianerterritorier og naturvernområder får plass i politikken til Rouseff de fire neste årene.

-Cecilie



Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider. 

Thatcher: Conservative Revolutionary?

Just finished the first volume of Charles Moore´s splendid new biography of Margaret Thatcher. This volume covers her early years, including her formative years as a young parliamentarian through to her becoming the first female leader of the Conservative party, then the country (she was Prime Minister from 1979-1992). The book finishes with a riveting account of the Falklands war in 1982.

Those – and there are many – who viscerally dislike her, would do well to remember the situation she inherited when coming to power. By the 1970s Britain really was the ´sick man of Europe´. Militancy was rife - strikes regularly crippled the economy - manufacturing appeared to be in terminal decline, inflation was endemic and economic growth stagnant. The country needed to go cap-in–hand to the IMF for loans to keep it afloat. As with the country, Keynesian ideas appeared bankrupt. The backdrop then, was a sense of crisis and Thatcher, along with a small group of like-minded supporters and intellectuals thought they had a solution – in a sense they were revolutionaries. But can you be a conservative revolutionary?

I think you can. Perhaps. Edmund Burke pointed out that in order to conserve a way of life a country sometimes needs to change. In the case of Thatcher the things worth conserving – things she thought were being undermined - included the importance of the rule of law, of the responsible but free individual, of paying your own way in the world, hard work and rewarding hard work and an almost jingoistic belief in Britain´s greatness. Much of what she believed derived from the values she imbibed from her religious father, but they remained core beliefs she connected to the conservative tradition and somehow connected to market-based solutions to problems.

Her solutions were at the time, novel, radical, and by no means accepted, not even by her party (most of whom were – at the higher echelons – men). In delivering them she faced an uphill struggle, and she knew that the sort of medicine she advocated would be difficult to swallow. Unlike many of today´s politicians, she was determined to win the battle of ideas; she was not about asking the electorate what they wanted! She was in the business of telling them what they needed. In her words, ´you don´t exist as a party unless you have a clear philosophy and a clear message´. It is hard not to admire this determination.

There aren´t many politicians that have an economic theory named after them. She did. Thatcherism favored a minimal role for the state. Her view was that taxes had to be sharply reduced, and inflation controlled, even if it led to a higher (some would say intolerably high) unemployment rate. Entrepreneurial flair – seen as the ultimate source of economic growth – was crucial. She thought trade unions were too strong and too militant and undermined the rule of law and the democratic process; they had to be broken. Inefficient nationalized industries had to be privatized. Fundamentally, Thatcher believed that the country had to stop ´living beyond its means´. Through the 1980s, this medicine was administered with determination and against great resistance. The changes she pushed through, and the pain they caused many in the form of unemployment and broken communities, remains a bitter topic in the country – dividing the left and right to this day.

This volume ends in 1982 with a brilliant account of how the country manages, against all odds, to take back the Falkland Islands following the Argentinian invasion. Victory in the Falklands did much to implant the idea of Thatcher as the Iron Lady. It cemented her appearance in the public imagination as the right person able to return a certain  ´greatness´ to the country. It was a close thing – a gamble - that had it not been for (tacit) American support might of ended badly. It also ends the book on a bit of a high. The difficult battles – particularly those she still faced with the unions – are still ahead.

A close friend, Enoch Powell, once remarked that all successful political careers end in tragedy. It will be hard not to read the next volume with a sense of foreboding, in the full knowledge that things will end badly. By the time she is ousted, her party has turned against her, as had the country: the pendulum had in effect swung too far in the free market direction. Many of the solutions to the problems of the 1970s were creating new challenges she simply failed to recognize, problems that haunt us to this day. The changes were just a little too revolutionary, and no longer consistent with basic conservative sensibilities.

But that is to come. This volume is highly recommended – as good as it gets when it comes to political biography. If nothing else it reiterates the idea that great men (and women) still matter in the historical process. They say to condemn much is to understand little. Those on the left – I include myself – would do well to read this book. It is hard not to be left with a sense of admiration for the women who, more than any other, left a legacy that we have still not yet moved beyond.

-Chris

Charles Moore, Margaret Thatcher: The Authorized Biography, Volume One: Not for Turning, Penguin Books, 2013.



Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider. 

Hilde om mellomvalget

Så var dagen kommet, og amerikanerne fikk klødd "the six-year itch". Årets kløe har dog noe ubestemmelig over seg. Republikanerne har unektelig gjort et meget godt valg. Men samtidig burde Republikanerne gjøre et godt valg, da de i år hadde et par store strukturelle fordeler.

Jeg sa i går på Dagsrevyen at selv om det så ut til å bli et bra valg for Republikanerne, trodde jeg ikke det kom til å bli en brakseier (eller et "wave election" som de gjerne sier i USA). Her kan dere lese hvorfor Washingotn Posts "The Fix" er uenig med meg.

Det var forventet at Republikanerne ville gjøre det bra på grunn av den politiske atmosfæren som nå er helt klart anti-Obama (Obamas oppslutning i meningsmålingene ligger på rett over 40 %, som kun er bedre enn George W. Bush i sitt 6. år (38 %) og Harry Truman i sitt 6. år (39 %). Eisenhower, Reagan og Clintons var bedre enn Obamas nåværende tall).

Men det er også en rekke strukturelle faktorer som gjør at Republikanerne BURDE ha gjort et meget godt valg, som for eksempel at Senatsvalgene gjerne var i konservative delstater, samt at hele fire Demokratiske senatorer pensjonerte seg i år (og det er som kjent veldig mye lettere å vinne GJENvalg til Kongressen - det skjer hele 90 % av tiden - enn det er å vinne valg til Kongressen).

Statistisk sett vinner opposisjonen gjennomsnittlig 4 seter i Senatet i et mellomvalgsår. Republikanerne har så langt 7, og det blir kanskje 9. Da er det helt klart et veldig bra valg for Republikanerne. I tillegg kan man peke på såkalte Purple states som Virginia, der Demokratisk Senator Mark Warner lett burde ha vunnet gjenvalg, er i et kjempejevnt løp mot Ed Gillespie. Men så skal man huske på at mellomvalgsvelgerne (for eksempel i Virginia) ikke er presidentvelgerne. Disse eldre, hvitere og mer konservative velgerne (enn velgermassen i presidentvalgår) vil selvsagt lene seg mot Det republikanske partiet.

Her kan man for øvrig lese om GOPs valgstrategi og om sladderen som nå går mellom Demokratene i Senatet og Det hvite hus ("hvem har skylda?!").

Så ja, dette var et meget godt valg for Republikanerne. Men det burde det da også ha vært.
For øvrig anbefaler jeg alltid å ta en titt på University of Virginia professor Larry Sabato's Crystal Ball. Han var jeg vitenskapelig assistent for da jeg tok mastergraden min ved UVa, og det var en morsom opplevelse. Sabato er kjent som politisk kommentator på FOX News og er en skikkelig politisk nerd. Men det vi var mest opptatt av, var om han hadde parykk eller ikke. Mistanken om parykk er sterk og står ved lag.

-Hilde
http://www.hilderestad.com/



Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider. 

Står Den sentralafrikanske republikk på randen av folkemord?

Det er bred internasjonal enighet om at situasjonen i Den sentralafrikanske republikk er alvorlig og får for lite oppmerksomhet. Særlig ytres det bekymring for at den sekteriske volden i landet skal utvikle seg til folkemord. I en analyse jeg skrev for Den norske atlanterhavskomité stilte jeg meg kritisk til påstanden som ligger til grunn for Frankrikes militære intervensjon i Den sentralafrikanske republikk; at konflikten i landet er i ferd med å degenerere til et folkemord. Jeg anbefaler i den forbindelse en kronikk av Louisa Lombard, der det argumenteres for at en grundigere analyse av situasjonen i Den sentralafrikanske republikk er nødvendig for å lykkes i å skape fred i landet.

Mangelen på oppmerksomhet har vært et grønt lys for grove overgrep i Den sentralafrikanske republikk (CAR), mener lederen i International Rescue Committee, David Miliband. Dette endret seg da Frankrike nylig ytret bekymring for at landet står på randen av et folkemord. Bruken av F-ordet; folkemord, har gitt spalteplass i internasjonale medier og la grunnlaget for sist ukes sikkerhetsrådsresolusjon, som autoriserer fransk intervensjon i CAR.

En skulle tro at oppmerksomhet rundt det Leger uten grenser lenge har betegnet som en av verdens glemte kriser var et udelt gode. Men kunnskap er ikke bare viktig, den bør helst også være riktig. Det er vanskelig å finne botemidler når diagnosen er unøyaktig. De pågående kampene i CAR preges av massakrer og andre grove folkerettsbrudd, men er ikke organiserte og systematiske forsøk på å utrydde en bestemt gruppe.

I en kronikk for Africa is a Country skriver Lousia Lombard, godt om hvorvidt krigen i CAR er i ferd med å bli et folkemord og om mulige årsaker til at en har valgt akkurat folkemord som en analytisk ramme for konflikten. Sammen med artikler fra blant annet Roland Marchal og rapporter fra International Crisis Group er Lombards innspill viktige bidrag i en ellers noe sensasjonspreget og analytisk svak dekning av krisen i CAR.

Tomas Alfred Røen



Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider. 

Valgkamp i Brasil

En av verdens raskest voksende økonomier, Sør-Amerikas største land, har presidentvalgkamp i disse dager. Første runde av valget i Brasil har allerede vært, og det er spådd to svært spennende uker frem til andre valgrunde går av stabelen 26.oktober. Da kommer vi med en ordentlig kommentar. For nå, les denne og gjerne flere artikler for en oppdatering på hva som skjer på andre siden av "dammen":

http://brasileira.no/2014/sju-oppdaterte-punkter-om-presidentvalget-i-brasil/

Dilma Rouseff og Aécio Neves

-Cecilie



Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider. 

Fredspris!

Nå på fredag skal Thorbjørn Jagland igjen fryde oss med sin engelske aksent og presentere vinneren av årets Nobels fredspris. Studentene på Bjørknes Høyskole skal samles foran TV’en og det blir veddemål på forhånd samt diskusjon i etterkant.

Dersom dere lurer på hvem som egentlig kan nominere kandidater til denne fredsprisen, så er det bare å lese om dette hos Den norske nobelkomiteen. Som de skriver så kommer det inn mellom 150 og 200 ulike forslag på kandidater til Nobels Fredspris hvert år. De skriver: «Nobelkomiteen gjør sitt valg på bakgrunn av de nominasjonsforslag som er mottatt eller poststemplet før 1. februar det gjeldende år. Forslag som ikke overholder tidsfristen blir normalt tatt med ved neste års bedømmelse.»

Det som er interessant, og litt rart, er at komiteen ikke offentliggjør navnene på de nominerte. Først etter femti år blir dette gjort offentlig tilgjengelig. Så da blir følgende liste fra PRIO spekulasjon/detektivarbeid (som de også selv påpeker):

·       Edward Snowden, US surveillance whistleblower. Nominated by Norwegian MPs from Socialist Left, Snorre Valen and Bård Vegar Solhjell

·       Denis Mukwege, Congolese gynaecologist and advocate against sexual violence. Confirmed nomination by Norwegian MPs from Socialist Left, Karin Andersen and Audun Lysbakken.

·       Igor Kochetkov (Russia), Frank Mugisha (Uganda), Sunil Babu Pant (Nepal) and ILGA, The International Lesbian, Gay, Bisexual, Trans and Intersex Association; for their fights for LGBT rights. Nominated by Norwegian MPs from Labour, Anette Trettebergstuen and Håkon Haugli.

·       Catherine Ashton, EU High Representative for Foreign Affairs and Security policy, along with Prime Ministers of Serbia and Kosovo, Ivaca Dačić and Hashim Thaçi. Nominated by European Parliament member Johannes Swoboda (Austria), President of the Group of the Progressive Alliance of Socialist & Democrats in the European Parliament, for the three's conciliatory efforts in Balkan.

·       National Priorities Project, a US research organization nominated by the International Peace Bureau for its "clear and steadfast commitment to re-allocating the enormous sums devoted to the military".

·       Ales Bialitski, Belarusian human rights activist. Nominated by Polish MPs.

·       Yuan Longping, the Chinese 'father of hybrid rice', along with Indian geneticist Mankombu Sambasivan Swaminathan. Nominated by Norwegian MP from Centre Party, Trygve Slagsvold Vedum, for their contributions to food security and provision.

·       Vladimir Putin, President of Russia. Reportedly nominated by the International Academy of Spiritual Unity and Cooperation Among the Nations of the World and backed by Russian MP Iosif Kobzon, for his averting of an air strike on Syria after the chemical gas attacks in August 2013.

·       Mother Agnes Mariam of the Cross (Fadia Laham) and the Mussalaha (Reconciliation) Initiative in Syria. Nominated by Peace Prize laureate Mairead Maguire.

·       Malala Yousafzai. Nominated by Norwegian MPs from Labour, Magne Rommetveit and Freddy de Ruiter.

·       The Giulio Andreotti Institute and Secret Archives and its Director, Patricia Chilelli. Confirmed by US nominator

·       Chelsea Manning, US whistleblower. Nominated (jointly with Manning) by Icelandic MP from the Pirate Party, Birgitta Jónsdóttir.

·       José Mujica, President of Uruguay. Nominated by the Drugs Peace Institute, for his legalizing of marijuana.

·       James Anaya, UN Special Rapporteur on the Rights of Indigenous Peoples. Nominated by Norwegian MP from Socialist Left, Torgeir Knag Fylkesnes.

·       The "people of Lampedusa, represented by the highest authority of the island". Nominated by Norwegian Professor Elisabeth Eide, in the context of their receiving of and co-existence with boat refugees coming to the island.

·       The International Space Station (ISS) is nominated, according to Space Safety Magazine.

·       Jockin Arputham and Shack/Slum Dwellers International. Nominated by Swedish Minister for Public Administration and Housing, Stefan Attefall, for their decades of struggle for the poor, against urban inequality and social strife.

·       Gene Sharp, nonviolence advocate and peace researcher. Nominated by the American Friends Service Committee.

·       The Nansen Dialogue Network. Nominated by Bosnia and Herzegovina Minister of Education and Science, Damir Mašić, for the organization's work to rebuild trust and confidence in the Balkans.

·       Military Religious Freedom Foundation provides a nomination text on their website (nominator's name omitted). 

·       Article Nine of the Japanese Constitution has apparently been nominated by a group of university professors (though it is somewhat unclear which legal entity is nominated). Article Nine came into effect in 1947 and renounces Japan's right to engage in war or to maintain military forces.

·       Abdullah Öcalan, founder of the militant organization Kurdistan Workers Party (PKK) was nominated by Iraqi MP Heval Kostani, but presumably too late for the 2014 prize.

·       Tunisia's labour union UGTT nominated for its role in the mediation and compromise between the secular and religious political sides in Tunisia, following the uprisings in 2011 and the ensuing end of the Ben Ali dictatorship.

·       Dr Catherine Hamlin, nominated by Ethiopian Minister for Foreign Affairs Dr. Tedros Edhanom, for her work on the treatment and prevention of obstetric fistula in Ethiopia.

·       Benny Wenda, founder of the Free West Papua Campaign, reports to have been nominated by a group of politicians as well as a British reverend.

·       Bridges Academy, an Afghan education initiative taking place amongst other places in camps for internally displaced refugees. Nominated by James C. Toole from University of Minnesota. Read more about BA here.

·       There is also debate over a nomination and potential prize to Canadian PM Stephen Harper. B’nai Brith of Canada announced this autumn that they would nominate Harper. This would in effect mean a nomination for the 2015 prize, however, given the late submission. Moreover, as noted above, there are limitations to who has the right to nominate.

Når vi får vite hvem som er vinneren, vil vi her på Freds- og konfliktstudier jobbe mot et offentlig seminar (forhåpentligvis avholdt på Litteraturhuset) i desember som skal debattere vinneren/vinnersaken. Følg med!

- Hilde

Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider.