Nasjonal identitet – Innenfor og utenfor: eksempelet Sør-Thailand

Fra slutten av 1800-tallet har staters suksess vært tett sammenknyttet med evnen til å utvikle en solid nasjonal identitet. Mektige stater som Habsburgernes Østerrike og Det ottomanske riket klarte ikke, eller ønsket ikke, å omstille seg, imens et multikulturelt lappeteppe som Indonesia har blomstret – mye gjennom å konstruere en nasjonal identitet som folk identifiserer seg med.

Men selv om nasjonal identitet er en sosial konstruksjon er det en grense for hvor elastisk den kan være. Noen historiske minner ender opp som bærebjelker, imens andre skyves ut i periferien eller fortrenges. Noen grupper faller lett inn i den fortellingen, andre skyves ut.

Det er utallige eksempler på konflikter som oppstår i kjølvannet av slike prosesser og urolighetene i Sør-Thailand er bare et av mange eksempler. Det er allikevel en fortelling vi kan lære mye av.

Thailand oppstår. Siam gikk midlertidig i oppløsning etter at burmeserne jevnet hovedstaden Ayutthaya med jorden i 1767, og når landet igjen skulle samles erobret en overivrig general likeså godt et par muslimske provinser i sør, når han først var der nede. 

Å være underlagt en konge langt vekk var ikke på den tiden noen enorm sak. Veien opp til den nye hovedstaden Bangkok var lang og forpliktelsene gikk stort sett ut på å sende staselige trær av sølv til palasset med jevne mellomrom. Problemene kom først i det 20.århundet da internasjonal konkurranse førte til økt selvbevissthet blant Siams elite og et behov for å gjøre staten sterkere og mer effektiv.

Med dette fokuset definerte man det nasjonale «vi» – Thai. Den nasjonale Thai identiteten er bygget på språkfamilien Tai, som omfatter gruppene thai, lanna, lao, khmer ++, samt den buddhistiske tradisjonen. Fordelen er at den store delen av befolkningen som er lao eller khmer slik ble integrert inn i det Thailandske «vi». En annen fordel for en ambisiøs stat var at nabostatene Laos og Kambodsja ble naturlige områder for ekspansjon, noe som ble forsøkt under 2. verdenskrig.

Oss og dem. Ulempen oppstår i periferien der grupper som ikke er «vi» blir til «dem» og det oppstår en koloni-dynamikk. Fremveksten av en muslimsk transnasjonal identitet, og ikke minst Malaysia som naboland, har gitt en konkurrerende nasjonalisme i sør. I sør ble det lokale lovverket, basert på islamsk lov, erstattet i 1944 av det sentrale thailandske lovverket. I skolen ble en assimilering forsøkt basert på mainstream thai-nasjonalisme. Dette møtte økende motstand og fra 1960-tallet har det vært en stigende og dalende tilstand av væpnet konflikt.

Et skoleverk, lovverk og et byråkrati som består av folk som er utdannet sentralt gir liten plass til de 80% muslimske malayer i de tre sørlige regionene. Det er ikke uten grunn at opprørere i regionen gjerne slår til mot lærere og buddhistiske munker, heller enn militære mål – de er lette å ramme, og de er oppfattet som statens kulturelle fotsoldater. I 2014 så man 793 terrorhandlinger med til sammen 330 døde – under snittet på 550 døde per år de siste ti årene.

Veien fremover. Så hva gjør man fra sentralt hold i tillegg til det militære nærværet? For noen vil svaret være mindre assimilering og mer regionalt selvstyre. Så enkelt er det allikevel ikke, siden konflikten i sør bare er én del av et større bilde. Det thailandske «vi» er i ferd med å slå sprekker ettersom nye samfunnsgrupper politiseres. Man har rett og slett ikke fundamentet til å myke opp eller endre den nasjonale identiteten. 

Idéen om sør som en ukrenkelig del av thailandsk territorium gjør også at hver side blir forsiktig med å gi mer autonomi, siden det kan brukes av politiske motstandere for å score poeng nasjonalt.

Med dette i mente har svaret blitt en svært forsiktig oppmyking av sentral styring, og tafatte hjelpetiltak der staten med brask og bram fronter hjelpetiltak på landsbynivå. På symbolsiden blir hver landsby forsynt med utallige bilder av kongen i det håp om at hvis man ser kongen ofte nok slår den nasjonale patriotismen rot. Den nasjonale fortellingen om Thailand strekker rett og slett ikke langt nok til å få med seg muslimske malayer på en troverdig måte.. ennå.

I et innlegg i Aftenposten sammenlikner skribenten Bjørn Stærk religion med et hus der noe er lett å forandre, imens bærevegger står der de står. Nasjonale fortellinger fungerer ganske likt, tror jeg. Men skal man forandre de tingene man allikevel kan forandre, krever det at man har selvtillit nok til å tro at huset tåler en renovering. Vi får håpe Thailand kommer seg dit.

Francis Rønnestad

Visste du at Bjørknes Høyskole tilbyr Norges eneste bachelorgrad i freds- og konfliktstudier? Sjekk ut våre Facebooksider.